Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article En praksis som ikke fungerer i praksis image

En praksis som ikke fungerer i praksis

Studieløp med obligatorisk praksis er med på å undergrave gratisprinsippet i høyere utdanning. Dette kan ikke vi studenter finne oss i.

Gratisprinsippet ligger til grunn i det norske utdanningssystemet og det skal vi være hjertelig glade for. Dette prinsippet sørger for lik rett til utdanning og at man skal kunne ta samme utdanning uavhengig av hvor mye penger familien har på bok. Da er det svært problematisk at obligatoriske krav til praksis på statlige høgskoler og universiteter går i mot dette prinsippet, i form av reise- og boligkostnader som ikke blir dekket i sin helhet. For mange vil dette gi en betydelig tilleggsbelastning og er med på å undergrave gratisprinsippet.

La oss være helt ærlige: Det skal godt gjøres å dekke alle de daglige kostnadene med stipendet man får. 8000 kroner i måneden på bosted, mat, transport, skoleutstyr, og fritidsaktiviteter blir for de fleste knapt. Da er man enten avhengig av å jobbe ved siden av studiene, jobbe i sommerferien, eller få støtte hjemmefra. Når man er student burde man få bruke tiden sin på å studere, ikke jobbe. Som om ikke det er nok legges praksisperioder ved ulike studier til sommerferien, noe som dermed forlenger skoleåret og går utover mulighetene til å tjene til livets opphold.

Profesjonsutdanningene er ofte praksistunge. Blant annet omfatter sykepleier- og lærerutdanningene lengre perioder ute i arbeidslivet. Lektorstudenter ved mange studiesteder må ta praksis parallelt med at de må følge undervisning ved lærestedet. Dette er svært uheldig. Siden praksisen utgjør den nette summen av null studiepoeng må man ta fullt opp med fag på siden. Dette kan fort føre til at disse må nedprioriteres for å kunne fullføre praksisen. De fleste studenter er ikke supermennesker. Tvert imot er de helt vanlige folk som har lyst til å få en utdannelse og komme seg ut i arbeidslivet. Da blir det urimelig å skulle sette umenneskelige krav til dem.

I tillegg til urealistiske krav når det gjelder økonomi og tidsforbruk kan man diskutere lovligheten av dagens praksis. Universitets- og høyskoleloven fastslår at man ikke kan kreve egenbetaling fra studenter for ordinære utdanninger. Den samme loven angir at et normalt studieår skal være på ti måneder, som ikke vil samsvare i tilfeller hvor praksis tas i sommerferien. Studietilsynsforskriften krever at det foreligger avtale mellom lærested og praksissted, noe som ikke stemmer om studenter må finne praksisplass selv.

Flere og flere utdanninger, også studier som tradisjonelt sett har vært mer teoretiske, har i senere tid begynt med praksis. Ikke bare gir praksis et læringsutbytte, men det skal gi et verdifullt innblikk i arbeidslivet. Denne kontakten er det essensielt å beholde gjennom utdanningen. Derimot må man løse de utfordringene praksis byr på før man utvider det til flere studieløp: Bedre veileder-kompetanse, større sammenheng mellom teori og praksis, bedre kommunikasjon mellom lærested og praksissted, og ikke minst få de nødvendige økonomiske rammebetingelsene på plass. Praksis kan være med på å heve kvaliteten i studieløpet, gi studentene mer motivasjon og skape en tettere kontakt mellom studie og arbeidsliv — men først må de grunnleggende betingelsene sikres.