Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Aphex Twin – Collapse EP image

Aphex Twin – Collapse EP

Trommeslag i 1500 km/t, men en trygg melodisk ramme.

Aphex Twins briefer med ferdighetene sine på sin siste utgivelse Collapse EP. Man blir som lytter bombardert med utallige sekvenser av trommeslag og synths, og man sitter igjen med følelsen av at ikke en eneste lyd repeteres. Antall variasjoner i lyd-designet fremstår uendelig, noe som bidrar til at ep-en som helhet fremstår som et slitesterkt bidrag til enhver elektronikasamling.

Aphex Twins låter på Collapse har et gjennomgående preg av introvert ro, til tross for sin høye intensitet og sitt tidvis kaotiske lydbilde. Richard D. James stabiliserer den lett maniske rytmen med et ekstremt høyt produksjonsnivå på synthene, og gir med det lytteren et rolig holdepunkt i stormen av høyhastighets perkusjon. Det bidrar videre til å gjøre det lettere for lytteren å høre gjennom ep-en fra start til slutt, ettersom de utenomjordiske synthene fungerer som et skjold mellom deg og Aphex Twins voldsomme rytmeseksjon.

Spesielt låt nummer to, «1st 44», er et godt eksempel på dette. Låta drives nådeløst fram av dype kicks, kjappe clapsekvenser, og en del andre uidentifiserbare trommesamplinger. Dette kaoset av en rytmedel bindes mesterlig sammen gjennom bruken av en melodisk sample som gir sterke sterke konnotasjoner til Selected Ambient Works-skivene. Hvis jeg skulle valgt ei låt fra ep-en å rave til, hadde valget fort falt på «1st 44». Den gir lytteren dansbar rytme i overflod, samt en rolig meditativ synth som gir et stabilt holdepunkt.

Collapse er et spenstig og kreativt bidrag fra Aphex Twin. Den rytmiske intensiteten fremstår som en radikalisering av lydbildet han introduserte med Syro i 2014, hans første plate etter en 13 års pause fra utgivelser. Samtidig gir ep-ens melodiske aspekt lytteren konnotasjoner til det banebrytende lydbildet han introduserte med Selected Ambient Works, uten at det framstår som en repetisjon. Albumet underholder lytteren fra start til slutt, selv om det nådeløse trykket i lydbildet kan bli litt vel heftig til den ordinære søndagskaffen.