Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Møster – States of Mind image

Møster – States of Mind

Kontrastfull støyjazz med variabel suksess.

Jeg følte først et snev av overveldelse da jeg skulle angripe Møsters nye plate, States of Minds. Foran meg hadde jeg en sandwich av et album, med låter varende fra knapt ett minutt til hele 23. Alt tydet på at dette kom til å bli en mangfoldig lytteopplevelse.

States of Minds føles som en fargerik, men dyster spasertur gjennom asfaltjungelen. På første låt, «Brainwave Entrainment», blir man gradvis dratt inn i en verden full av nifse og diffuse lyder. Hele bandet, bestående av gitar, bass, trommer og saksofon, bidrar til dette Pink Floyd-aktige bakgrunnsteppet, komplett med noe som minner om den velkjente «bobbadobba»-synthen fra Dark Side of the Moon. Det låter industrielt, men samtidig forfriskende lite kunstig, og foregår en god stund. Akkurat idet du begynner å glemme hva i all verden det er du lytter til, blir du dratt til i trynet av en saftig groove fra trommene og bassen. Plutselig husker du hvor du er, og det fenger.

Møster drar deg inn og ut av det håndfaste og familiære, til det mer abstrakte og flytende. Det kan til tider låte cinematisk og grandiost, spesielt i låtene med mye bruk av synth. Dette er et gjennomgående grep på flere deler av plata, med variabelt resultat. I blant fungerer det veldig godt, spesielt i de litt lengre låtene. Når bandet tar seg god tid med å få deg inn i transe før de napper deg tilbake igjen er de på sitt beste. Andre låter fungerer riktignok ikke like bra i albumets kontekst. Her snakker jeg om låtene med nesten utelukkende støy og virvar. De virker malplasserte, og drar albumets spilletid unødvendig langt. Den eneste låta det fungerer bra på er «Sounds Like A Planet», fordi støyelementene skaper et godt auditivt bilde av en faktisk planet.

Generelt sett er det stor variasjon i lydbildet, og det fryder å høre instrumenter som ikke høres ut som man er vant til. Det er mye kreativ bruk av effekter, og godt dynamisk samspill. Man hører stadig de individuelle krumspringene fra eksempelvis gitar og saksofon, men det snøres samtidig tett sammen av bass og trommer. Som resultat sklir ikke musikken for langt ut i den absurde evigheten