Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Orions Belte – Mint image

Orions Belte – Mint

Filmmusikk som klarer seg bra uten en film.

Orions Belte kan i norsk sammenheng bli ansett som supergruppe med medlemmene Øyvind Blomstrøm fra Steamdome og Bare Egil Band, Chris Holm fra Bloody Beach og Young Dreams, og Kim Åge Furuhaug fra Bloody Beach og Great News. Til sammen skaper disse tre en rå blanding av nypsykedelia, krautrock, jazz og flere eksotiske sjangre. Det hele kan minne om en mer dynamisk og mer psykedelisk variant av amerikanske Khruangbin.

Mint består av totalt ni låter som er instrumentale med unntak av singlene «Joe Frazier» og «Le Mans». Albumet åpner med «New Years Eve #2», en behagelig sommerlåt ikledd Cocteau Twins-produksjon, og her settes lista. De beveger seg så videre til «Papillion», et av de roligere innslagene på plata preget av svevende synther og jazzete gitar. «Delmonte» fungerer som en groovy interlude med sine 91 sekunder, før «Joe Frazier» setter i gang. Dette er et av høydepunktene albumet har å by på. Den låta gjør ikke mye ut av seg, men det er ikke nødvendig når den har en bass som lugger så mye at man får dobbelthake. Neste låt, «Moving Back Again», får meg til å tenke på Khruangbin i verdensrommet.

Det neste som kommer på øret er den karakteristiske gitaren fra «Le Mans». Dette er et kort, men effektivt stykke jazz-pop. Tempoet dras senere ned med «Picturephone Blues», som kunne vært bakgrunnsmusikk for en standoff i en Sergio Leone-film. På syv minutter og 41 sekunder, er «Atlantic Surfer» det desidert lengste innslaget på albumet. Låta er ikke på vei noe sted; den finner sin groove og blir der. En strever kanskje litt imot til å begynne med, men etter hvert gir man etter, og da kan låta virkelig verdsettes. «Alnitak» avslutter albumet med en nostalgisk tone, og gir lytteren beskjed om at vi har kommet til veis ende.

Orions Belte har en visjon om å lage filmmusikk til filmer som ikke eksisterer, noe jeg vil påstå at de klarer. Sammen med all den tilhørende cover-arten, og musikkvideoen, som for øvrig ser ut som King of the Hill på syre, har Orions Belte klart å lage et eget lite univers for sine 35 minutter med musikk.