Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Kraftdemonstrasjon av Ferstad image

Kraftdemonstrasjon av Ferstad

Jeg var redd konserten kom til å bli en utilgjengelig opplevelse forbeholdt kultureliten, men endte opp med å få bakoversveis av den høye kvaliteten på musikken.

Da jeg tok turen bort på litteraturhuset for å sjekke ut hva samarbeidet mellom Lars Saabye Christensen og Sondre Ferstad hadde resultert i, hadde jeg få forventninger. Lydbildet som møtte meg i det bandet satte i gang, kan jeg med hånden på hjertet definere som en av de mest inntrykksrike konsertopplevelsene jeg har hatt på lenge.

Konserten starter med rolig akkompagnement av Christensens første tekstfragment, før vi får første smakebit av munnspill-ferdighetene Sondre Ferstad kan skryte av. Lydbildet ensemblet etablerer gir melankolske assosiasjoner, og samsvarer godt med den dystopiske klangen Christensens tekst har.

Mye av styrken til Ferstads musikk ligger i tiden han og ensemblet bruker på å etablere stemningen. Som publikum blir man utsatt for gjentatte, lengre, drone-sekvenser, som sakte bygger opp til eksplosive jazzsekvenser med en tydelig norsk signatur. Ensemblets blanding av en klassisk jazzkvartet og en strykekvartett gir det minimalistiske lydbildet en dybde og dynamikk som gjør det mulig for han å briljere maksimalt med sine ferdigheter på munnspill. Det er ingen musikalske øyeblikk som framstår overflødige, og man får som lytter en sterk følelse av kontinuitet i historien musikken og Christensens narrativ danner.

Videre må man rett og slett bøye seg i støvet for samspillet Ferstad og Saabye Christensen har på scenen. Dialogen som tar sted mellom munnspillet og Saabye Christensens narrativ framstår som en organisk enhet, og man skulle ikke trodd at Christensen har skrevet teksten etter albumet var ferdigstilt.

Musikkopplevelsene jeg fikk under søndagens konsert spente fra dyp introversjon og høy ekstroversjon. Det ene øyeblikket sitter mann og kontemplerer livets opp- og nedturer, før musikken eksploderer og får en til å mimre til tider og steder fjernt fra de fire veggene som rammer inn konserten. Eneste innvending undertegnede har, er at det gjerne skulle vart lenger. Så bra var det.