Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Indie-nostalgi på Lokal Bar image

Indie-nostalgi på Lokal Bar

Hjertet bruser av nostalgi når Insomniac Bears spiller.

I den søvnige Trondheimshøsten som har meldt sin fulle anmarsj går jeg inn på det nyetablerte vannhullet Lokal Bar. Stemningen er rolig og gjestene er enn så lenge få. Likevel kan en ane en spenning og høy forventning til bandet som snart skal innta Lokal Scene, og det med god grunn.

Insomniac Bears har vært på banen fra 2017, men medlemmene har lang erfaring i musikksfæren fra prosjekter som Rumble in Rhodos og Team Me. Med andre ord et superband i norsk indie forstand. Tidligere i år slapp de sin første EP Hypercolor, en fargerik bunt med låter.

Til tross for bandets gode rykte er publikum ved gitt konsertstart i fåtall. Det er godt mulig at Vibbefest på Samfundet har røvet konsertgjengere denne kvelden, og konserten blir naturlig nok utsatt. Dette gjør de klokt i. En halvtime på overtid går bandet på, og i god Trondheimspublikumsstil tropper konsertgjengerne opp samtidig.

«Passing Trains» er første låt ut og fanger lytteren med det samme. Her er særlig vokalist Thomas Bratlie Haugland sine prestasjoner upåklagelige. De frekke overgangene mellom vers og refreng viser at Insomniac bears har meget å bjuda på utover i konserten.

Under de neste låtene klarer jeg ikke annet enn å trekke linjer mellom Insomniac Bears og giganten Arcade Fire, for de deler den samme inderligheten og smakfull teatralskhet. Når Magnus Moriarty slenger inn fele i lydbildet blir jeg stadig mer imponert. Trommis Axel Skalstad lander alt sammen – for et tight band!

Vokalist Bratlie Haugland proklamerer også under konserten hvor viktig det er å ta vare på steder som Lokal Bar, og mimrer tilbake til tiden da Blæst var et faktum. Og det er helt sant. Skal vi ha mangfold og andre arenaer enn Samfundet å gå til må vi benytte oss av nyoppstartede tilbud som Lokal og snart TYVEN. Passende nok med denne nostalgien spilles «Binaries & Boundaries» – en storslått indie-anthem som får nostalgien til å bruse i et anmelderens hjerte.

«Karimba» er neste låt, som raskt blir et forfriskende scenebytte fra norsk indie-nostalgi. Nå har de publikum. Bratlie Haugland hiver seg ut blant tilskuerne og danser vilt og voldsomt. Tekst og vokallinjer i låtene er lekne og fulle av harmonier, noe av det beste jeg veit. I tillegg til bandet vil jeg gi et nikk til lydmannen, som i et betongbasert lokale får nivåene til å låte på best mulig måte.

Personlig blir de to siste låtene «Ringtone» og «Scenic Drives» ikke favoritter for meg i kveld. Mangfoldet i bandets musisering, komponering og låtskriving har allerede blitt bevist.

Jeg sitter igjen med følelsen av at dette burde flere fått med seg. La oss håpe at Trondheim ser vekk fra det vante, røde, runde neste gang Insomniac Bears og andre dyktige, norske band melder sin anmarsj på Lokal bar.