Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Avkolonisering splitter mellom  «inkluderende» og «destruktivt» image

Avkolonisering splitter mellom «inkluderende» og «destruktivt»

Noen mener det handler om å inkludere undertrykte stemmer, andre mener det er ødeleggende for akademia. Avkolonisering er spørsmålet om hvem som former framtidens pensum.

I 2015 fikk studentene ved Universitetet i Cape Town fjernet en statue av koloniherren Cecil Rhodes, som studentene mente var et symbol på rasisme. Nå har bevegelsen om «avkolonisering», i sin egen form, nådd Norge.

Debatten tok av etter at SAIH i vår vedtok en resolusjon om «avkolonisering av høyere utdanning».

– Avkolonisering er ikke et sluttresultat, men en kontinuerlig prosess. Vi må aldri slutte å utfordre etablerte sannheter, dette er og har vært akademias fremste oppgave for å drive samfunnet videre, sier leder for SAIH, Beathe Øgård.

SAIHs resolusjon omtaler hvordan utdanning tidligere har blitt brukt som verktøy for undertrykkelse, og argumenterer for at man i større grad skal inkludere faglige perspektiver fra ulike deler av verden, for å unngå å reprodusere en «ensidig vestlig kunnskapsforståelse». Kritikere frykter på sin side at selve tanken om «avkolonisering» truer universitetene ved å angripe grunntanken i all vitenskap.

Uenighet om hva avkolonisering forstås som

En sentral del av debatten så langt, har vært hva begrepet «avkolonisering» skal forstås som. Dette har preget diskusjonen om i hvilken grad akademia som helhet − og hva som oppfattes som vitenskap − vil bli radikalt endret som følge av en avkolonisering.

Førsteamanuensis Astrid Rasch i engelsk ved NTNU, var i januar med på å starte en forskningsgruppe med avkolonisering som tema. Der møtes akademikere fra ulike fagfelt for å diskutere hverandres arbeid på ulike områder som angår avkolonisering.

Rasch forteller at begrepet avkolonisering kan forstås på flere måter, men at formålet med «avkolonisering av akademia» er at man skal jobbe for å motarbeide et mentalt tankesett som er nedarvet fra flere tiår tilbake.

– Dette tankesettet er med på å forme et inntrykk av at det bare er i vesten man har forsket og skrevet om sentrale temaer i vitenskapen, sier hun.

Avkolonisering i praksis

Rasch framhever spesielt tre sentrale elementer for å forstå hvordan en avkolonalisering av akademia kan foregå i praksis. Det første elementet gjelder hva man vil at studentene skal lese.

– Når jeg bestemmer hvilke tekster studentene skal lese, så er det en avveining mellom ulike spørsmål. Den siste tiden har jeg også begynt å tenke mer på hvordan jeg kan gjøre pensumlisten mer mangfoldig.

Rasch er rask med å understreke at en forfatters bakgrunn langt ifra er det viktigste kriteriet når hun velger ut pensum, men at hun tar mer hensyn til dette nå enn før.

– Har jeg to tekster som er like gode, og en er skrevet av en kvinne eller en person fra et ikke-vestlig universitet, kan det være jeg velger denne. Jeg vil gi studentene muligheten til å se at mange kan skape viten, ikke bare hvite menn. Det finnes like bra talent andre steder, og vi må gjøre noe aktivt for å endre de mentale og institusjonelle strukturene som er med på å holde visse grupper utenfor.

Hun legger også til at hvis man skal undervise i for eksempel idéhistorie, må man være eksplisitt overfor studentene på om man benytter bidrag fra hele verden, eller kun fra den vestlige verden.

– Avkolonisering betyr ikke at vi skal slutte å lese de tekstene vi alltid har lest − vi må bare ha noen andre også, sier hun.

Det andre elementet angår hvordan man leser tekstene man har valgt ut. Rasch mener det er viktig å bli mer bevisst på hva som blir sagt og ikke blir sagt i en tekst man leser, i tillegg til hvem forfatteren snakker på vegne av.

– Hvis det er en person som taler på vegne av nasjonen, slik som «alle vi i Australia», så kan jeg be studentene tenke på hvem «vi, Australia» er i dette tilfellet. Kanskje er det snakk om bare hvite engelsktalende i Australia. Da kan man tenkte at dette sier noe om forestillingsverdenen denne personen har.

Det tredje elementet gjelder hvem som er til stede i undervisningslokalet, både studenter og undervisere.

– Det må legges til rette så alle føler seg hjemme på universitet. Dette handler blant annet om å vise studentene at man ikke trenger å være hvit eller kristen for å være på universitetet.

[ image ]
Foto: Kjartan Nyberg Håland
Førsteamanuensis Astrid Rasch i engelsk mener at avkolonisering handler om å motarbeide et tankesett.

Lærer ikke lenger om arabiske naturvitere

Idéhistoriker Dag Herbjørnsrud og initativtaker til Senter for global og komparativ idéhistorie er enig i at det behøves et mangfold, og tror dette kan gjøre de ulike fagene bredere, dypere og mer balanserte.

– Avkolonisering kan fjerne myter og misforståelser, blant annet om hvordan verden har blitt til. Copernicus siterte arabiske naturvitere og henviste til egyptisk og indisk astronomi og matematikk. Dette lærer man ikke lenger, sier han.

Han forklarer at UiO, etter en kronikk på forskning.no, har endret pensumet i kvante-fysikk slik at den indiske fysikeren Satyendra Nath Bose får korrekt kreditering sammen med Einstein. Likevel mener Herbjørnsrud at holdningene må endres.

– Den største utfordringen blir nettopp å få en større forståelse for at det ikke blir en objektiv framstilling av filosofi, idéhistorie eller sosiologi når man systematisk utelater alt som ikke kan forstås som del av noe europeisk, eller kristent.

Herbjørnsrud tror ikke akademia kan bli perfekt når det gjelder avkolonisering, men mener målet bør være å bli mer balansert enn i dag. Likevel synes han mye går i feil retning.

– Afrikastudiene ved NTNU legges ned, mens idéhistorie og kulturhistorie ved UiO nå blir definert inn under «europeisk kultur». Mye av norsk akademia stadig blir mer euro- og etnosentrisk.

Men selv om Rasch og Herbjørnsrud snakker om å endre på fastsatte mentale strukturer, uten en radikal endring av hva vi anser som vitenskap, forstår kritikerne begrepet annerledes.

Frykter negative konsekvenser av avkolonisering

Statsviter og Minerva-skribent Gaute Kandal Hoel uttrykker bekymring for avkolonisering av akademia.

– Avkolonisering av akademia er en debatt hentet fra utlandet. Det handler ikke om bare å inkludere «andre perspektiver».

Hoel frykter at avkolonisering i ytterste konsekvens kan medføre en radikal endring i hva man anerkjenner som vitenskap. Han bruker masteroppgaven Talking Bodies ved UiO, der han mener en student brukte subjektive følelser som empirisk materiale, som et eksempel.

– Akademisk avkolonisering er synonymt med et destruktivt forsøk på å ødelegge kunnskap. Dette gjøres ved å anerkjenne subjektive «oppfatninger», som ikke er vitenskapelig etterprøvbare, som vitenskapelig arbeid.

Hoel er derimot ikke kritisk til at man fører inn forskere fra ulike bakgrunner, så lenge de har de riktige kvalifikasjonene.

– Ingen er mot det. Dersom en indisk forsker har kommet med banebrytende og relevant forskning innen for eksempel nevrovitenskap, så må du gjerne bruke vedkommende på pensum. Men hvor forskeren kommer fra er irrelevant.

Mener debatten forveksler kultur med imperialisme

Professor Lasse Hodne i kunsthistorie ved NTNU er også skeptisk til tanken om en avkolonisering av akademia.

– En negativ side ved avkoloniseringen er at den primært ser vestlig kultur og vestlig imperialisme som to sider av samme sak. Jeg mener det er feil. Vestlige land er steder hvor man har sett resultater innen vitenskap og teknologi og hvor befolkningen har kunnet nyte godt av velstand, demokratisk deltakelse, og grunnleggende rettigheter, sier han.

Hodne mener det er opp til hvert enkelt universitet hva slags studieopplegg de lager, men at man må ta hensyn til studentene og egen kulturtradisjon.

– I litteratur og i mitt eget fag, kunsthistorie, legger vi vekt på verk fra den vestlige kulturtradisjonen. Det er fordi mange av studentene vil komme til å søke jobber innen for eksempel formidling og bygningsvern, hvor kjennskap til ens egen kultur er en forutsetning, sier han.

Hodne er enig i at det finnes en skjevhet når det gjelder arbeid av forskere fra vesten kontra resten av verden.

– Vi har alltid hatt skjevheter. Jeg er enig i målene om større balanse, både når det gjelder kjønn og etnisk bakgrunn. Men når det kommer til å gjøre pensum og undervisning, så må dette skje ved at nye bidrag blir invitert inn sammen med de som allerede er der - ikke at de kvoteres inn på bekostning noen, sier han.

Tror på mer enighet

Førsteamenuensis Rasch vedgår at det er antakelig lettere å finne litteratur av forskere fra ulike regioner på engelsk enn på norsk, og at det kan være enklere å gjennomføre en avkolonisering innenfor enkelte fagdisipliner og temaer enn andre.

Rasch tror at mangelen på en presis konsensus om hva avkolonisering faktisk går ut på, er et hinder for en konstruktiv debatt. Men hun forklarer at man kan komme til enighet på mye hvis de bare møtes til en diskusjon.

– Jeg kan ikke se hvorfor vi skal være så sinte på hverandre for det her, fordi jeg tror det er mulig å finne noen områder hvor vi er enige, sier hun.