Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Brennhett brev til samtida image

Brennhett brev til samtida

Anne Bitsch har mye å viktig å si i Brev til en ufødt datter, men hun hemmes av bokas form.

Med den feministiske grunnsetninga om at det personlige er politisk, skriver Bitsch åpent om personlige opplevelser, uten at hun blir utleverende. I stedet brukes hennes personlige opplevelser som springbrett til å diskutere kjønnspolitiske problemer. Farens overgrep i barndommen blir et utgangspunkt for å diskutere offerrollen, og hvordan denne fort kan bli et fengsel, særlig i møte med media. I et intervju på NRK P2 uttalte Bitsch at et mål med boka var å vise at selv om man er offer for overgrep og krenkelser, trenger man ikke å være låst fast i en offerrolle. Bitsch evner å være både rasende og nyansert, gjerne på samme tid, og lykkes også dermed med å selv framstå som et helhetlig menneske.

Bitsch nærer en dyp skepsis til rettsapparatet – og det med rette. På overflaten er rettssystemet objektivt og rettferdig, men i realiteten tar retten som regel overgriperens parti, hevder Bitsch. Det har å gjøre med at det som foregår i rettssalen først og fremst er et retorisk spill. Det blir opp til anklageren å framstå som et godt eller korrekt offer, mens den tiltalte og forsvarsadvokaten hevder gjerne på sin side at det er opp til offeret å si tydeligere ifra om hun ikke vil ha sex. Prinsippet om at den tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist, snus slik til at ofre for overgrep er seksuelt tilgjengelige til det motsatte er bevist. Med andre ord er det umulig å stille seg nøytral til overgrepssaker, hevder Bitsch, eller iallfall at man med en slik nøytralitet uunngåelig stiller seg på den tiltaltes side.

LES OGSÅ: Anne Bitsch saknar eit samfunn som viser omsorg og forståing for dei marginaliserte

Der Bitsch er skarp og konkret i det personlige, skorter det litt på de konkrete løsningene. Boka slutter med ei fortelling om ei jente hun møter på Ingierstrand bad i Oslo. Bitsch overbeviser jenta om å hoppe fra ti-meteren, og øyeblikket gir begge parter en god dose selvtillit og stolthet. Det er ikke et dårlig litterært bilde, men jeg savner et mer konkret eksempel på hva Bitsch mener med «søsterskap». Vennskap og oppbygging av selvtillit mellom kvinner løser ikke av seg selv problemene Bitsch peker på i rettssystemet, for eksempel.

Bokas største svakhet er imidlertid brevformen, som virker litt tilfeldig og umotivert. Brevet er tiltenkt Emma, Bitschs fiktive datter, oppkalt etter anarkisten Emma Goldman. Emma er en dårlig tilslørt «stand-in» for dagens generasjon av unge kvinner, og hvert sted Bitsch tiltaler Emma blir et irritasjonsmoment, som river leseren ut av ellers gode betraktninger. Boka kunne fungert bedre som et essay, eller om det hadde forholdt seg løsere til brevsjangeren.