Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Til deg som ikke vet at du voldtok meg image

Til deg som ikke vet at du voldtok meg

Først fem år senere orker jeg i det hele tatt tanken på å kysse noen.

Da jeg var 17 år gammel dro jeg på festival med en vennegjeng jeg var med i. Jeg hadde nylig blitt dumpet av min aller første kjæreste. Såpass nylig faktisk, at vi skulle sove i samme lavvo på festivalcampen. Vi var fast bestemte på å være venner, og venner kan da sove i lavvo sammen uten at det gjør noe?

Det gjorde absolutt noe, og stemninga var ganske klein. Kveld nummer to satt vi som en del av en større gjeng. Jeg er den første til å innrømme at jeg som 17-åring ikke var veldig moden, og jeg tenkte at sjalusi var en sikker måte å få ekskjæresten min til å innse at det fremdeles var noe mellom oss. Derfor flørtet jeg vilt og uhemmet med en gutt i starten av 20-åra: deg. Du var kjekk, sjarmerende, morsom, og fra et helt annet sted i landet. Jeg synes du var spennende, og det var ufattelig at du ville bruke tiden din på meg.

En etter en forsvant resten av gjengen, og til slutt var det bare deg og meg. Klokken var vel nærmere halv fem da vi kysset. Derfra eskalerte det kjapt. Jeg var full, og det eneste jeg klarte å gjøre av motstand var å si nei. Dette ordet sa jeg flere ganger, men til ingen nytte. Du hadde bestemt seg for hva du skulle, og jeg måtte bare godta det uansett om jeg ville eller ei. Da du var ferdig med meg holdt du meg i hånda og fulgte meg tilbake til campen. Jeg sovnet med en ekkel følelse i magen, som jeg ikke klarte å bli kvitt på lang, lang tid.

Debatt: – Kjæresten min utnyttet meg mens jeg sov. Jeg møtte liten forståelse da jeg etterpå valgte å kalle det voldtekt.

Det er fem år siden den sommernatten. I løpet av disse fem årene har jeg tenkt mye på hva som skjedde. Det har vært dager der det eneste jeg klarte å gjøre var å låse meg inne på badet, der det ikke var vinduer slik at ingen skulle komme og ta meg. Dager jeg ringte til jobb og sa jeg var syk, for å slippe å se fremmede mennesker på gata. Dager jeg kun spiste makaroni og bearnaisesaus fra flaske, fordi det var varmmat som lagde seg selv. Inni meg var det kun hult, og jeg så ingen grunn til å fortsette livet. Det som holdt meg i live var at familien min ba meg om det.

Jeg la skylden på meg selv. Flørtingen, drikk-ingen, at jeg ikke gjorde mer motstand enn å si nei. Det kunne jo ikke være et overgrep, det var jo ikke voldelig? Det var bare sterke armer som holdt meg nede. Som rev meg i håret og styrte meg mot min vilje. «Kan du ikke se på det som en feil du gjorde i fylla?» var det noen som spurte. Og kunne jeg ikke bare det, da?

Etter ett år fikk jeg bekreftelse på at jo, det var et overgrep. Først etter tre år ble jeg komfortabel med at det ikke var min feil, og etter fire år klarte jeg å være alene i offentligheten igjen. Redselen styrte ikke lenger hverdagen min.

Samfundetlederen: – Vi må fortsatt snakke om seksuell trakassering

Mitt seksuelle liv derimot, var lagt i ruiner. Selv om jeg klarte å være ute blant andre, og gå på jobb og skole igjen, var bare tanken på å være intim med noen fullstendig uaktuell. Jeg ble bedt med på stevnemøter, men avlyste alltid. Hvis noen flørtet med meg på fest fikk jeg panikk i stedet for lette sommerfugler i magen. En kveld ute på byen ble jeg forsøkt kysset av en fremmed mann, og endte med å dra gråtende fra baren med en bekymret og forvirret kompis hakk i hæl.

Det er først i år, fem år etter overgrepet, at jeg klarte å krysse den linja og bli med noen hjem. Personen vet hvem han er, og jeg håper han vet at jeg satte ubeskrivelig stor pris på at han stoppet umiddelbart da jeg ble overveldet og sa nei. I dag skremmer ikke tanken på sex meg, fordi jeg vet at ikke alle er som deg. Ikke alle fortsetter etter at den andre sier nei.

Jeg har krevd livet mitt tilbake, sakte men sikkert, og med hjelp av terapi, medisiner og støtte fra folk som nektet å gi meg opp. Men du er kanskje der ute og tar livet fra noen andre. Jeg tror ikke du vet at du er en voldtektsmann. Jeg tror ikke du tenker på den kvelden i det hele tatt.

Det plager meg mer enn noe annet.

Under Dusken kjenner artikkelforfatterens identitet.

Les også: NTNUs metoo-knapp forsinket