Vi må fortsatt snakke om seksuell trakassering

Tekst: Eirik Sande, leder av Studentersamfundet i Trondhjem

Den 5. oktober 2017 publiserte The New York Times den første artikkelen som omtalte overgrepsanklagene mot Harvey Weinstein. Kort tid etter oppfordret skuespiller Alyssa Milano kvinner som hadde opplevd seksuell trakassering til å tweete med den nå berømte emneknaggen Metoo. I ettertid stod et enormt antall personer fram med historier om ubehagelige hendelser, seksuell trakassering og seksuelle overgrep. I Norge fikk bevegelsen tverrpolitiske ansikter som Trond Giske og Kristian Tonning Riise, og #metoo ble til #stilleforopptak, #nårdansenstopper og #metooakademia.

Denne bølgen av engasjement førte til at flere mektige menn måtte innse konsekvensene av sine handlinger og forlate sine posisjoner, noen har til og med blitt dømt til fengsel. Likevel debatteres det i riksdekkende aviser om hvorvidt menn som er såkalt «mannegris-shamet» skal slippe til med sine erfaringer, da flere av disse nå er tilbake i offentligheten. Kristian Tonning Riise, Trond Giske og Terje Søviknes har alle fortsatt i høytstående politiske posisjoner i Norge. Donald Trump som USAs president, og såkalt leder av den frie verden, ble valgt til tross for at han skrøt av seksuell trakassering i et berømt videoklipp. I tillegg hadde 22 kvinner varslet om at de hadde blitt seksuelt trakassert av presidenten.

Metoo har satt seksuell trakassering på agendaen, men det virker nå som om vi er ferdige med å snakke om problemet.

Metoo er en kamp som verken har en begynnelse eller bør ha en klar slutt. Dette er en kamp mot seksuell trakassering, og det er en kamp vi ikke kan gi opp nå eller i framtida. Vi må snakke ut om det, og vi må fortsatt være klar på at trakassering ikke er noe vi ønsker å ha i samfunnet. Samtidig kjenner jeg selv at det føles ubehagelig å skrive om det. Gjør det at jeg er mann meg mindre egnet til å skrive om seksuell trakassering? Skal oppførselen til menn uten folkeskikk få varige konsekvenser? Hvorfor må man redusere debatten til å handle om hvorvidt man kan klemme venner av det motsatte kjønn eller flørte på byen?

Disse spørsmålene føler jeg ikke har blitt besvart i løpet av det siste året. De virker kanskje ikke så viktige, men for hver gang vi lar diskusjonen ligge mister Metoo noe av sitt moment. Dette momentet har fått menn til å gå gjennom sin egen oppførsel det siste året, og bare i det ligger det en uvurderlig effekt. For menn fortsetter å inneha maktposisjoner, og vi ser at trakasseringen dessverre ikke avtar helt. Derfor må vi fortsatt snakke om Metoo.