Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Et mer enn velkomment gjensyn image

Et mer enn velkomment gjensyn

Det er et noen år siden sist vi hørte noe nytt fra Fay, men heldigvis byr konserten på høydepunkt etter høydepunkt.

I det jeg kommer inn i lokalet, nesten en halvtime før konserten er i gang, begynner det allerede å fylle seg opp. Stemninga er god, og det er mye snakk om forventningene til konserten. Selv er mine ganske høye, etter at Fay slapp et knakanes godt album tidligere i Høst, Borders. Det er et par år siden vi har hørt fra henne, og med en utsolgt konsert på Klubben er det tydelig at mange trondhjemmere har savnet henne.

Fay og bandet går på scenen til stor begeistring fra publikum, og konserten er i gang. Med tanke på hvor langt bak jeg står, ettersom det er stappfullt, setter jeg pris på at konsertgjengerne er stille under låta, og jeg tenker at det er fint at folk faktisk vil høre på musikken. Dette er ikke en selvfølge for Trondheims-publikummet.

«Leave Me To The Moon», en av mine favorittlåter fra den nye skiva, lever ikke helt opp til forventningene. Selv om Fay synger flott og bandet spiller bra, oppleves ikke produksjonen like storslått som på plata. Vokalen og gitaren drukner litt i bakgrunnen, og det når dessverre ikke helt inn hos meg.

Etter låta blir det litt småprat fra Fay, og det er tydelig at hun sjarmerer både publikum og meg. Hun forteller at vi er så heldige å ha fått Kristoffer Lo på scenen, en mann som mange trøndere har kjær. Småpraten dras ikke ut for lenge, og låta «_Awake» kommer inn. For min del er dette helt klart et av mange høydepunkter gjennom konserten, og jeg er smørblid og lutter øre. Slik kunne jeg stått og vaiet sammen med publikum ut i evigheten.

Konserten fortsetter å være storslått og fin, og Fays tilstedeværelse på scenen varmer nok om mange hjerter. Hun roper etter både søsteren og halvbroren sin, og forteller at familie er fint, noe publikum bekrefter med engasjerende nikk og mumling. Det ropes sporadisk til Fay fra publikum, og hun svarer på alle henvendelser. Vi, altså oss publikummere og Fay, prater om utdanning, eksamensstress og det å bli voksen. Det er tydelig at i et øyeblikk glemmer både publikum og artist at vi er på konsert, og Lo bryter inn og sier at nå må det spilles musikk, og som han sier, skjer det.

Både «Life of Pi» og «Borders» tar konserten til nye høyder. Samspillet mellom vokalist og band er skikkelig tight, og glemmer litt at jeg er på en konsert i Klubben, og ikke på en stor arena. Det er ikke før nå jeg oppdager at lyset i Klubben også er skikkelig kult, noe som gir enda mer stemning.

«New Again», den første singelen fra det nye albumet kommer som siste låt på konserten, og det blir stor applaus fra publikum. Jeg synes å høre bittelitt allsang utover i låta, noe det tidvis har vært gjennom hele konserten. Det oppleves som en fullverdig avslutning, men i det bandet går av, er det klart at folket vil ha mer, meg inkludert. Etter en kort pause kommer heldigvis gjengen ut igjen, og det blir to ekstra låter, takk og lov.

Allsangen eskalerer til «Lionheart», og det klappes og ropes i takt. Det er tydelig at dette er ei låt mange har venta på, og det er en skikkelig banger både på albumet Snow, og også i live-format. Etter låta går bandet av, men Klubben tømmes ikke for folk av den grunn.

Jeg skjønner godt at konserten er utsolgt, og synes synd på alle som ikke fikk billett. Det er tydelig at folket har savnet Fay, og jeg håper å se henne i Trondheim snart igjen. I det jeg tusler ut av lokalet nynner jeg fortsatt på låtene, og holder på slik resten av kvelden. Håper på å ses i Trondheim snart igjen!