Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article En bakklands-faen som ga sin stemme til resten av byen image

En bakklands-faen som ga sin stemme til resten av byen

Når du drømmer deg bort på bussen, er det Hallbjørn Rønning som minner deg på hvor du faktisk er.

Hallbjørn Rønning

Født: 1950.

Eldste ansatte ved Trøndelag Teater, første gang ansatt i 1975.

Har jobb som annonsørstemmen på AtBs busser.

Øynene hans hviler på bydelen han ikke lenger kjenner igjen. Hallbjørn Rønning minnes hver knyttneve han tok imot, og hver han ga. Mellom gateslagsmålene i Trondheims egen slum drømte han om en framtid som skuespiller. Han har åpne hender foran seg, som om han leser fra et innbundet manus.

– Bakklandet. Det var bunnen i bøtta. Dette stedet skulle forfalle og ødelegges, det var politisk vedtatt.

I 1960 ble det fritt bilsalg i Norge, og etterpå smalt det med trafikk gjennom bydelen. Det oppsto en politisk kamp mot myndighetene da de la fram følgende forslag: Det skulle legges motorvei tvers gjennom Bakklandet. Først på 80-tallet snudde det, og det ble bestemt at by-delen skulle rehabiliteres til den vi kjenner i dag.

Se videorepotasje om Hallbjørn Rønning her: Mannen bak busstemmen

Fra slummen til teateret

[ image ]
Foto: Kjartan Nyberg Håland
RØDT KORT: Hallbjørn Rønning forteller om sinte Rosenborg-fans som mener han uttaler busstoppet Lerkendal Stadion som om han avskyr plassen.
Hallbjørn Rønning ble født i 1950, og var en såkalt bakklands-faen fra første dag. Dette var navnet den økonomisk vanskeligstilte ungdommen på Bakklandet fikk tildelt av gjenger fra andre bydeler. Det var skarpt adskilte leirer mellom de ulike bydelene, forteller han, og legger til at de til stadighet var i håndgemeng. Økonomiske forskjeller skapte kulturelle forskjeller og en konkurranse uten noe tydelig mål. Man kunne høre hvilken bydel en person kom fra ved å høre på dialekten.

– Vi var en gjeng som herjet og sloss sammen.

Noen år senere, i en verden preget av Vietnamkrigen, hadde han et betent forhold til autoriteter, og spesielt militæret. Hans eldre søster jobbet i sjøforsvarets overkommando, og det gjorde det ikke lettere. Han havnet i Arbeidernes kommunistparti og ville at søsteren skulle vite så lite som mulig.

– Det var ikke bra om hun fikk tilgang på det vi drev med. Under julemiddagen pratet vi om andre ting. Faren min var sjømann, mens mamma var hjemme og tok seg av oss ungene. Jeg var yngst i en søskenflokk på fire, og det lå egentlig i kortene at jeg skulle ha en skikkelig utdannelse. Det skulle den yngste ha.

Rønning fikk tidlig jobb i et danseorkester, men foreldrene satte ned foten – musiker fikk han ikke lov til å bli. Han likte seg dog så godt på scenen at han bestemte seg for å søke teaterskolen noen år senere.

– Det var heller ikke populært, men jeg hadde blitt eldre og bestemte mer selv. Den gangen var det bare én høyere utdanning innenfor teater i Norge. Da Hallbjørn ikke kom inn på Teaterskolen i Oslo, ble han tatt opp som elev på Rogaland Teater i Stavanger og der ble han i totalt fem år. I 1975 kom Hallbjørn tilbake til Trondheim og ble ansatt av Trøndelag Teater. I dag er han teaterets eldste skuespiller. På scenen har han finansiert sin virkelighet ved å spille sine roller i det fiksjonelle.

– Man kommer bort fra seg selv. Man kan være en annen. Man kan ta livet av folk uten at det får noen store konsekvenser. Det var fint med en annen virkelighet.

Heterofil i et homofilt miljø

I en tid hvor homofili var ulovlig og uakseptert, ble teatermiljøet et sted hvor mange homofile søkte sammen.

– Det var et fristed og en magnet for folk med andre legninger enn det som var lovlig. De heterofile kvinnelige skuespillerne syntes derimot det var vanskelig å spille mot mannlige skuespillere som ikke likte dem romantisk. Det er intimt på scenen, og jeg, som heterofil, fikk beskjed om at jeg var lettere å spille med for jenter.

Hallbjørn har selv spilt homofil på scenen, og synes det er vanskelig. Han har derfor forståelse for at homofile fant teateret som et sted de kunne være seg selv, mens de spilte rollen som heterofil ellers i livet.

– Foreldrene mine var livredde for at jeg var homofil da jeg gikk inn i teateret, forteller han med et lurt smil.

For Hallbjørn var teateret ingen flukt, men en billig og god vei til et yrke han ønsket. Det krevde ikke fire års utdanning uten lønn eller studiefinansiering.

[ image ]
Foto: Kjartan Nyberg Håland

Da bussen fikk sin stemme

Før Hallbjørn Rønnings stemme ble gitt til alle AtBs busser, var det opp til sjåførene å annonsere holdeplassene. Dette var en oppgave få bussjåfører likte, og mange uttrykte at det tok oppmerksomheten bort fra trafikkbildet. Hallbjørn har en tydelig og middels mørk stemme som bæres godt. Dette hadde blitt lagt merke til av blindeforbundet som først hyret ham inn til å lese inn lydbøker på kassett.

– Det var de som anbefalte meg til AtB. Det ble stilt krav ved måten holdeplassene skulle leses på, nemlig at det skulle gjøres med et normert språk og med en lavere hastighet enn i dagligtalen.

Jobben er ikke over. Med stadig nye holde-plasser og kommunesammenslåing er det et kontinuerlig arbeid, og Hallbjørn sier det ikke virker som om samarbeidet skal opphøre riktig ennå.

– Jeg reiser ikke mye med buss, men de få gangene jeg gjør det lytter jeg til annonseringen og tenker at «faen, det der var ganske bra», sier han og ler.

Når det kommer til film og lydbøker han selv har medvirket i, holder han seg unna.

– Jeg ser bare feilene. Gjort er gjort, og spist er spist når det gjelder å vurdere seg selv.

Ondskapen på scenen

[ image ]
Foto: Kjartan Nyberg Håland
SIRKELEN ER SLUTTET: Det er bare minner igjen av det Bakklandet som var en slum. Det som skulle bli motorvei er belagt av brostein, og sjømannssønnen som startet i bunnen av bøtta, har i dag hevet stemmen på teaterets scene i mange år. Han besøker ofte Bakklandet
– Man kan ofte tenke seg å drepe noen i virkeligheten. Å vri hodet rundt på dem. Alle har sine skyggesider. Jeg er så heldig at jeg får gjort det på scenen, det jeg aldri kunne ha sluppet unna med i det virkelige liv. Det var min skjebne å ende i skurkefaget. Man kan ikke spille helt eller elsker med den stemmen og den kroppsbygningen jeg har.

Når det kommer til vold på scenen har Hallbjørn mer erfaring med å bli slått enn å slå.

– Terje Strømdahl slo meg tre ganger hver dag i et år. Jeg fikk betennelse i kjevemuskulaturen. Det gjorde vondt, men av frykt for å påvirke måten han skulle gjennomføre slaget på, sa jeg aldri noe til ham. Betennelsen gikk heldigvis over etter endt spilletid.

Ondskapen kommer i mange former. Metoo-bevegelsen, som startet i filmbransjen, er også å finne bak sceneteppet. Hallbjørn forteller om sine opplevelser med seksuell trakassering i teaterfaget gjennom mange år.

– Teateret har vært gjennomsyret av det seksuelle maktspillet så lenge jeg har vært her, og lenge før. Det er en av bransjene hvor det har blitt akseptert at maktpersoner har brukt sin posisjon i et erotisk, seksuelt spill. En sykdom, men en godtatt en.

Det som overrasket Hallbjørn var varslersakene i fjernsynsproduksjoner med unge team. Han trodde lenge at det hang ved sin egen generasjon og eldre tider. I en jobb hvor man må spille intime forhold med kolleger til daglig er det viktig å ha klare grenser. Hallbjørn forteller dog at han aldri har hatt en samtale om disse grensene med en motspiller, fordi det har vært en forutsetning at man skal godta premissene i manuset.

– Det vokste fram en filosofi på 70-tallet om at personlige forhold ga et positivt avtrykk på rollene på scenen. Jeg har vært i en situasjon hvor en regissør har forventet at jeg skulle inngå et privat forhold til en kvinnelig motspiller. Hun fikk samme oppfordring, og for henne var ikke det noe nytt.

Rønning forlot produksjonen etter denne hendelsen. Den internasjonalt anerkjente regissøren fortsatte karrierestilen sin, og endte ifølge Rønning i den bedre betalte operasjangeren.

Neste stopp…

[ image ]
Foto: Kjartan Nyberg Håland
Hallbjørn Rønning har arbeidet andre steder, men veien har alltid ført tilbake til Trondheim.

– Det er veldig rart. 43 år i teateret har gått veldig fort. Jeg tror at stemmen min kommer til å tilhøre bussen en stund til. I alle fall til en stemmerobot tar over. Det irriterer meg, men på scenen vil det alltid være kjøtt og blod. Så får vi se hvor lenge jeg huskes for mine roller der. Det pleier å være ferskvare. Det er ingen som er interessert i gammelt brød.