Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Rullestolbrukeren som ingen turte å kritisere image

Rullestolbrukeren som ingen turte å kritisere

«Å nei, det er han krøpling-journalisten igjen». Ja da, jeg er tilbake med mer.

I vår skrev jeg et meningsinnlegg i Under Dusken kalt «Rullestolbrukeren som ingen kunne krenke», der jeg oppfordret folk til å tørre å tulle med meg angående stolen min og kyllingbeina mine. Jeg forventet en shitstorm av kritikk. I tiden etterpå gikk jeg (hehe) og ventet på å få høre setninger som «du oppfordrer til mobbing av funksjonshemmede». Jeg var forberedt på å bli skjelt ut og banket opp på åpen gate. Ok, jeg overdriver sterkt nå, men poenget er at jeg var klar for kritikk.

Nær sagt ingen kritikk kom. Det som kom var for det meste skryt og en del mer eller mindre halvhjerta vitser (fortrinnsvis etter klokken 23 på byen). Selvfølgelig er dette herlig. Det var jo først og fremst dette jeg ville oppnå med innlegget mitt, en mer avslappet holdning til rullestolbrukere. På mange måter kan det se ut som om folk endelig har begynt å akseptere at jeg ikke er så skjør som jeg kanskje ser ut. Men vet dere hva? Dette gjelder ikke bare humor, men også kritikk.

Det at haglstormen har latt vente på seg etter mitt forrige innlegg er nok først og fremst et bevis på at teksten ikke var så provoserende som jeg hadde trodd. Men jeg ser også på det som illustrativt for en større trend – folk flest tør ikke kritisere meg. Hva skal jeg tro om det? At folk føler de må spare meg, stakkaren i rullestol, for ubehaget eller til og med smerten ved kritikk?

Da kan jeg si det en gang for alle: jeg blir ikke ødelagt av kritikk. Tvert imot, jeg setter pris på kritisk tilbakemelding, og enda større pris på en god diskusjon. Hvis jeg gjør noe dumt, si det til meg. Hvis jeg sier noe frekt, kom med hvilket comeback du enn vil. Hvis jeg sier noe du er grunnleggende uenig i, skrik ut og engasjer meg i debatt. Vær streng, hvis det kreves. Jeg tåler det, jeg lover.

Jeg er en klønete fyr, både av natur og på grunn av rullestolen. Hvis jeg krasjer i ryggen din så du mister maten eller drikken din på bakken, krev at jeg kjøper ny til deg. Hvis jeg kjører over foten din, gi meg et klaps i bakhodet. Hva enn du gjør, ikke unnskyld deg for ting som helt åpenbart er min skyld. Følgende situasjon opplever jeg alt for ofte: Jeg krasjer i noen, og de snur seg mot meg med mord i blikket. Når de ser stolen jeg sitter i mykner de opp, og sier: «Åja! Sorry».

Synes folk rett og slett at det er så ubehagelig å skulle konfrontere en i rullestol? Er tanken på å se meg presset så uutholdelig at dere lar meg valse gjennom livet uten å gjøre meg oppmerksom på feilene jeg gjør? Som i mitt forrige innlegg må jeg presisere at jeg kun snakker for meg selv her, men jeg har sterk tro på at jeg snakker for flere rullestolbrukere (og gående, for så vidt) når jeg sier at det er umulig å endre seg når ingen tør å si hvor de vil se endring.

Jeg er ikke automatisk fritatt for kritikk bare fordi jeg er handicappet. Det kan virke som om folk ser på rullestolen min som en slags høyborg, en ting som hever meg over å få påpekt alle feil og mangler som mennesker kan ha. Det kan jeg med en gang slå fast at er feil. Jeg er 1,38 meter når jeg sitter i den, så noen høyborg er det i hvert fall ikke.

Budskapet mitt med det forrige innlegget var ikke bare at folk skal tørre å tulle med meg. Minst like viktig er det at dere er ærlige og direkte. Jeg vil behandles som en hvilken som helst annen person, uansett om det innebærer hudfletting, skriking, smelling eller filleristing. Hvis dere tror noe annet er dere teite. Og hvis det siste var for krasst, vennligst si det til meg. Gjerne litt strengt.