Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Dyrene i Afrika og alt vi har å gjøre image

Dyrene i Afrika og alt vi har å gjøre

Erlend Loe snakker om den nye boka, miljøets forfall og finslipingen vår av kropp og sjel. Han er glad han ikke er ung lenger.

– Vi må si at vi har føkket opp alt sammen.

Den skjeggete, langstrakte trønderen forteller at han er glad om dagen. Samtidig behandler forfatteren problemene i vår tid med den dype alvorligheten de forlanger av oss. Alvorlighet preget av hans røtter som innsiktsfull, humoristisk mann. Hans siste roman, Dyrene i Afrika, er en fortelling om ekstreme miljøaktivister som går til krig mot utslettelsen av dyreartene. Afrikas fem store skal knulles, og mennesker verden over skal anerkjenne sin normaliserte skjødesløshet. Det er en radikalt satirisk ramme, som står i sterk kontrast til Loes såre skildringer av enkeltpersoners lengsel og begjær.

– Jeg ville skrive en morsom tekst hvor vår egen absurde dobbeltmoral ble satt på spissen. Jeg var forberedt på at mottakelsen ville være farget av det kontroversielle og ekle ved dyresex. Men jeg har fått et antall fornuftige og veldig gode anmeldelser. Boken har allerede blitt trykket i tre opplag. Så stort mer kan jeg ikke kreve.

Absurditeten når sitt klimaks når et neshorn mates viagra, så begge kjønn skal kunne voldta det utryddningstruede dyret. Handlingen maler mentale bilder, men poengene til Loe er for skarpe til at man kan ta ham på noe som helst. Og hvorfor skulle man egentlig ville det?

– Denne boken kunne jo ha vært en kronikk på 4000 tegn hvor jeg sa: Slutt å behandle verden som om den klarer seg bra uansett hva vi gjør. Ha respekt for de millioner av skapninger vi deler jorda med. Og så videre.

Trønderen forteller videre om utbredt resignasjon. Han oppfattet det som at miljøbudskapet i stor grad har falt for døve ører.

Folks frihet

Jeg spør om hans tanker rundt hvordan vi endte her, mentalt sett.

– Hvis jeg og min familie har det vi trenger, er det ikke så fryktelig farlig. Sånn tenker de fleste av oss, tror jeg. Det å pushe grønne verdier, som du kaller det, er upopulært fordi alle vet at i neste runde blir det konkrete endringer på livsstilen vår. Og det er en uakseptabel tanke. Vi blir tydeligvis enormt provosert når folk som Lan Marie Nguyen Berg fjerner parkeringsplasser og lager sykkelfelt og vil legge begrensninger på folks frihet.

Den høye mannen snakker om oss. Om vår dobbeltmoral. Hvor er pekefingeren?

– Det jeg håper på nå er at de som er unge i dag og barn begynner å tenke annerledes. Men da tror jeg vi må være mer åpne med dem. Vi må si at vi har føkket opp alt sammen og at de må forberede seg på å leve annerledes, tenke annerledes. Og at ingenting er viktigere enn dette.

Loe er ingen preker. Senere i samtalen understreker han overflødig at han selv altså er en del av problemet. Og at det gnager i ham.

Naiv.Dusker.: Les mer om Erlend Loes tid i Under Dusken.

Smilende damer i grelle klær

[ image ]
Foto: Anna Julia Granberg (Blunderbus)
Den eldre trønderen spanderer treffende betraktninger. Han setter en del tanker i spinn hos meg, et stykke forbi selvmotsigelsene i miljø-demonstrering forut for doble cheeseburgere. Jeg kjøper tøyposer for å rense samvittigheten min. Erkjenner aldri at den siste som rammes av ekstremvær som norm og massesult, det er meg. Også viser det seg at tøyposer ikke hjelper det spor. Og en av fire studenter sliter med psykiske lidelser. Samtalen dreier mot de unge voksne.

– Jeg skjønner godt at unge folk, og andre, sliter med avmakt og tunge følelser. Verden er vanskelig og livet er vanskelig. Det er på en måte rarere ikke å få problemer på et tidspunkt enn det er å få det. Kravet om perfeksjon i kropp og sjel har blitt sterkere, og jeg hadde hatet det hvis jeg var i midten av tjueårene i dag. Jeg er glad jeg er dobbelt så gammel og slipper unna.

Det er godt å høre. Forfatterens tidligere romaner (bl.a. Doppler, Naiv.Super., Tatt av Kvinnen) skildrer forvirrede unge i møte med verden og det den har å by på. Redsel for den ukjente kjærligheten, for lånekassen, for tilkortkommenhet og for flinkheten er blant tema som trønderen har utforsket. I mange av bøkene håndteres de sjelelige problemer med konkrete, litt uvanlige tiltak.

– Jeg liker å gå på alternativmessen. Jeg er usikker på hvorfor. Men dels blir jeg varm innvendig av å se at så mange folk søker og sliter, og dels er mye av det vi holder på med så over toppen underlig, at jeg finner det inspirerende. Smilende damer i grelle klær som kommer mot en og sier: Trenger du noen å snakke med? Det er fint. Men det er samtidig en katalog over hvor galt ting kan gå. Livene våre blir til underveis, og alt vi gjør teller. Det er lett å glemme. Det er derfor det er bedre å ta riktig valg første gang enn å ta dem tiende gang.

Utvilsomt. Men jeg må fly til nærmeste alternativmesse om jeg skal øke min indre energi. Må og må fly. Treningssenteret fungerer det. Her får man jo også med en porsjon selvfølelse før man stikker på byen, der damene danser, og sånn. Ja, jeg begynner jo å få litt mage.

– Da jeg var 25 var det ikke noe eksplisitt kroppsmas, og jeg tror folk hadde færre problemer, rett og slett. Det er deilig med kropp, men la oss være enige om det fins viktigere ting. Jeg er også glad for at tilgangen på pornografi var mer begrenset da jeg var i den antatt mest intense pornoalderen. Mange får skakkjørte forestillinger om hva nærhet er, og disse forestillingene kan være vanskelige å korrigere tilbake til en slags normal.

Kompliserte tanker

[ image ]
Foto: Renate Sørgård
Det virker som om Loe har spasert forbi en del kjipe fenomener. Han forteller og at han var trygg på retningen han gikk i, uten at det befridde ham for veivalgets bekymringer. Mulighetenes begrensende aspekt stresset han.

– Dette er kompliserte tanker som dukker opp i de årene man former identiteten og det framtidige livet sitt, og tankene fortsetter å komme tilbake hele tiden, spesielt hvis man mistenker at man kanskje heller burde ha valgt noe annet.

Manusforfatter Loe hevder, noe klisjeaktig, at instinkter er vår eneste krykke i forvirringen. Rasjonaliteten kan ha kalde konsekvenser.

– Hvis ikke våkner man opp og er 45 og skjønner at man har valgt på feil premisser og da blir man lei seg og begynner med ting og slutter med ting og skiller seg og gjør mye rart - som også kan være bra, er det fristende å skyte inn, skriver den nyskilte suksessforfatteren.

Les også: – Jeg liker at de sliter litt

Filmklipperens visdom

Erlend Loe sitter ikke med oppskriften på et godt liv, men har med tiden funnet verdi i et sitat fra filmklipper Walter Murch.

– Han sier at ettersom han har blitt eldre har han lagt merke til at de folkene som virkelig har det bra, er de som har endt opp med å jobbe med noe som er i forlengelsen av det de likte aller best å holde på med da de var i alderen ni-tolv år. Det tror jeg er en fin sannhet. Sikkert ikke hele sannheten. Men jeg tror likevel han har rett.

Det går opp for meg at jeg kanskje ikke har så mye her på NTNU å gjøre, likevel. Som framtidig pro-gamer og klinisk toppspiss i Eliteserien, altså. Vellykka, veltrent, velpult og uanfektet av massesult.

Dag til dag

[ image ]
Foto: Renate Sørgård
I boka forfaller ekstrem idealisme, det brennende ønsket om forandring, i møte med enkeltpersoners lengsler og skjørhet. Har mannen, med 40 år gamle miljøkatastrofer parat, tro på endring? Han skriver tross alt om aktivisme.

– Borgerrettighetsbevegelsen i USA klarte det som virket helt umulig frem til 1960-tallet. Vi dreper færre hvaler enn før. Og det virker som om det er enighet om at regnskog er en positiv ting, selv om den ofte står i veien for fattige folks muligheter til å ha en inntekt. Vi har sluttet å kjøre busser ut på Hornindalsvatnet for å bli kvitt dem på enklest mulige måte. Men så er det også mye vi har begynt med.

For eksempel flyr vi hvorhen det skal være. Og hvorfor ikke? Når luftveien til Oslo koster halvparten av det NSB krever for en sju timers reise. Loe ser håp i en økonomi med øye for selvmordstendensene i ressursbruken vår.

– Det å tenke fra dag til dag er ikke nok. Vi blir nødt til å tenke i generasjonsperspektiver: Kommer det til å finnes ville løver når barnebarna mine fødes? Og hvis man finner ut at svaret er antakelig ikke, så må man kanskje endre på noe.