Når du mister deg selv i vonde tanker

Hva gjør du når din egen psyke knekker deg?

Publisert Sist oppdatert

Trondheimsartisten Emma Williksen har nettopp gitt ut ny låt. Med denne vil hun fortelle om da psyken sviktet i møte med nye og spennende utfordringer hun hadde jobbet mot, og som hun ønsket å håndtere med glans. Det Williksen vanligvis syntes var givende i livet, var ikke det lenger. Hun mistet motivasjonen i hverdagen, og ambisjonene for framtiden. Hver gang noe positivt kom hennes vei, virket alt fremdeles håpløst.

– Det var en mørk sky over meg som dro meg ned hver gang jeg skulle gjøre noe produktivt og positivt for meg selv. Jeg visste ikke at jeg var deprimert, men det var jeg, veldig, sier Williksen.

For nesten to år siden begynte tankene og følelsene hennes å leve sitt eget liv. Hun ble mer sint, passiv og tilbaketrukket, og det hindret henne i å gjøre det hun ville. Ting som hun egentlig elsket, ble noe negativt og vanskelig.

– Det skjedde på en tid da mye i livet mitt forandret seg, og jeg tror det ble for mye for meg å takle på en gang, sier Williksen.

Det var på den tiden at artistkarrieren virkelig tok fart. Hun hadde sin første konsert. Hun sluttet i jobben sin som servitør, og bestemte seg for å satse på musikken. Alt var nytt. Når det plutselig åpnet seg dør etter dør, ble det for mye.

– Det ble et større press enn jeg noensinne har opplevd. Jeg fikk aldri hodet over vann.

En vanskelig verden

Dag Øivind Antonsen har også følt på kroppen hvordan det er når tankene ikke spiller på lag, og har selv vært bruker i psykiatrien.

– Ikke alle opplever livet som utfordrende, men de aller fleste opplever at noe er vanskelig, og noen opplever at alt er vanskelig, sier Antonsen.

Nå er han leder for organisasjonen Mental Helse Trondheim. Han håper å kunne bruke sine erfaringer til å hjelpe andre mennesker som sliter med psykiske plager.

– Det er både givende og meningsfullt. De fleste trenger bare noen å snakke med, noen som forstår, forteller Antonsen.

Unner ikke seg selv å lykkes

Williksen følte en motstand fra innsiden da gode ting kom hennes vei. Samtidig gjemte det seg en frykt, en frykt for å ikke klare det som hun så gjerne ville. Antonsen kjenner igjen følelsen. Han tror at flere kan tenke at det er for godt til å være sant når noe bra skjer.

– Du tør ikke å tro at du skal ha det godt. Du unner ikke deg selv det, sier Antonsen når han forklarer følelsene som Williksen beskriver.

Williksen følte stadig på følelser hun ikke kunne forklare, og reagerte på måter hun ikke forsto. Alt hun likte å gjøre, som å være sosial, trene og drive med musikk ble noe negativt. Hun ville bare være hjemme og la tiden gå. Før konserter havnet Williksen skikkelig i kjelleren. Hun kom seg alltid ut, men hun gruet seg til framføring, og ble sint og eksplosiv.

– Jeg var dritstressa, og håndterte ikke at jeg måtte møte opp på et sted til en tid. Jeg var sint på alt og alle rundt meg.

Williksen elsker å synge i studio, og å synge sin egen musikk, men dette ble redusert til en direkte dårlig opplevelse. Williksen var inne på tanken om å gi opp. Hun unnslapp dette ved å fantasere om et annet liv, et som var mer A4.

– Når det ble mye press, virket alt annet som et fristed. Men jeg vet innerst inne at det er dette jeg vil drive med.

For Antonsen gikk det så langt at tankene tok overhånd og han ga opp. Han valgte å slutte med noe han var god på.

– Det er viktig å ta grep før det går så langt at man gir opp og slutter å jobbe mot det man egentlig vil, sier han.

En forestilling som ikke stemmer

For mange år siden jobbet Antonsen som selger i en forretning. En dag kom en kunde som sa at han hadde havnet på riktig hylle her i livet.

– Jeg tenkte umiddelbart at han synes jeg var god i jobben min, og det var hyggelig.

Komplimentet fikk fort en annen mening for Antonsen.

– For meg var en god selger noen som solgte mye. Men for å selge mye må man jo lure kunden til å kjøpe mer enn den trenger.

Han slutten i jobben som selger, fordi han ikke ønsket å villede mennesker til å bruke mer penger enn de vil, eller har. 15 år senere møtte Antonsen en annen mann som endret alt.

– Jeg møtte noen som hadde blitt kåret til årets selger flere år på rad. Men dette var jo en hyggelig kar, og han lurte ingen til å kjøpe mer enn de trengte. Tvert imot, han solgte kunden akkurat det den trengte til lavest mulig pris.

Da innså Antonsen at hans forestilling av en selger var helt feil.

– Hvis jeg hadde snakket med selgeren tidligere, hadde jeg kanskje fortsatt hatt den samme jobben, sier han.

Satte ord på følelsene

Han skulle ønske det var noen som spurte han hva som egentlig var grunnen til at han sluttet i salgsjobben. Kanskje noen hadde fått han til å innse at hans forestilling ikke var riktig.

– Det er viktig å finne noen å snakke med. Noen som kan forstå, og fortelle deg at det du tenker, det stemmer ikke, sier Antonsen.

Williksen husker godt den dagen både hun og kjæresten forsto at det var noe som gnagde på innsiden.

– Jeg klarte ikke å ta det opp selv. Det var da vi spilte inn i låten min «Animals» at jeg plutselig fikk et utbrudd. Plutselig ble det helt svart for meg. Jeg ble dritforbanna uten at jeg egentlig skjønte helt hvorfor. Jeg har aldri reagert sånn framfor noen før, men der og da klarte jeg ikke å kontrollere det. Jeg stormet ut og hylskrek. Det var ikke meg lenger, jeg kjente ikke meg selv igjen. Jeg er en fæl person og alle synes jeg er fæl, tenkte jeg med meg selv.

Kjæresten hennes turte å spørre om hva det egentlig var som plaget henne den tiden for to år siden. Han oppfordret henne til å uttrykke det på den måten hun kan best, med musikken.

– En dag ringte han meg og sang en setning. Da han kom hjem satte vi oss ved pianoet og skrev «Hijackers».

Musikalsk bearbeiding

I ettertid har Williksen forsøkt å forstå tankene og følelsene hun hadde da det sto på som verst. En av tekststrofene beskriver det ganske utilslørt: «You don't care if I am choking, you still hold a gun to my head».

– Jeg følte meg kvalt. Teksten høres kanskje brutal ut, men jeg overdriver ikke. Det beskriver akkurat hvordan jeg hadde det på det verste. Det var som en kraft utenifra som knekte meg, og som ikke ville stoppe.

Det var gjennom låtskrivingen at Williksen fikk bearbeidet følelsene. Etter at hun skrev «Hijackers» skjønner hun mer av hva som plager henne.

– Det hjalp utrolig mye å snakke om følelsene, skrive dem ned og synge.

I etterkant har hun fått tilbakemeldinger av folk som setter pris på låta. De kjenner seg igjen i teksten, og føler at den hjelper dem å sette ord på sine egne følelser.

– Det er veldig, veldig givende.

Powered by Labrador CMS