Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Enkelt og vakkert om en brors død image

Enkelt og vakkert om en brors død

Jeg har ventet lenge på en ny bok av Maria Navarro Skaranger, etter at hun debuterte med romanen Alle utlendinger har lukka gardiner i 2015. Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen) er annerledes, og overrasker meg på en god måte.

Skaranger beskriver en dysfunksjonell familie, og fortellerstemmen er en neglisjert søster som ikke har tatt så mye plass i oppveksten. Det er likevel hun vi følger gjennom romanen, men med blikket festet på de andre familiemedlemmene og deres opplevelser. Jeg-et framstår uselvisk, noe jeg synes løfter romanen. Det er befriende å lese en roman der fortelleren velger å ikke gå inn i sitt eget hode, men som heller skildrer det hun ser foran seg.

Boka er delt opp i kapitler som tematiserer de ulike momentene knytta til brorens dødsfall. Første del tar for seg det praktiske som må ordnes etter et dødsfall, ved å rydde og vaske ut av leiligheten til broren Nils. Dette setter allerede standarden for romanen: Det skal sies rett fram.

Det kan være vanskelig å skjønne hva som er årsaken til at broren plutselig dør, om det er selvmord eller et uhell. Protagonistens erindringer rundt oppveksten med Nils, gir oss også et sterkt inntrykk av hva slags person han er. Det er vanskelig å ikke kjenne på den vonde følelsen av maktesløshet overfor en person du sakte men sikkert ser forfaller.

Kapitlene består av korte avsnitt, der det veksles mellom fragmentariske episoder fra fortiden, og delvis dialog. Det er både svake og sterke sider ved dette, der avsnitta enkelte ganger hopper fra en skildring til en dialog som ikke helt passer sammen. Det er på den andre siden flere gode beskrivelser av de ulike familiemedlemmene. Spesielt er kapitlet «Kjærligheten (Farens forsvinning, alenemoren, barna)», både absurd og morsomt fortalt. Hele kapittelet virker nærmest som en drøm, og gir barnlige assosiasjoner på grunn av ordbruk og merkelige framstillinger av foreldrene.

Noe av det mest medrivende i romanen er det enkle språket og de rene skildringene av tiden før og etter dødsfallet. Leser man mellom linjene, vil man kanskje oppdage at dette bidrar til å fortelle noe enda større. Styrken er at Skaranger unngår å bruke store ord for å beskrive hvor vanskelig det er å takle det tomrommet som oppstår når et familiemedlem blir syk og dør.