Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Musikksmakens grunnleggende treenighet image

Musikksmakens grunnleggende treenighet

Hele spillelisten din kan defineres av tre pilarer.

Tidligere i år hadde musikkbloggen Pitchfork med seg Outkasts mindre synlige halvdel, Big Boi, på en episode av videoserien Verses. Jeg får aldri nok av videoen, og går tilbake til den flere ganger i måneden. Med en lidenskap som ikke kan gjenskapes prater den store, skumle gutten kjærlig om Kate Bush sin kraft ballade, «Running Up That Hill», iført chains, solbriller og verdens største hvite glis. Det som fanget meg var Big Boi sitt første utsagn. Han beskriver Kate Bush som sin one A, Bob Marley som sin one B og til slutt N.W.A som sin toer.

Kontrasten mellom hiphop-veteranens egen musikk og Kate Bush sin kunstneriske pop er stor, og når jeg tenker over det selv, er det store sjanger-kontraster i min smak også. Det jeg synes er interessant er hvordan Big Boi klarer å redusere sin smak og inspirasjon ned til tre grunnleggende bærebjelker. Kan man tenke seg fram til tre artister eller band, som man kan trekke en linje fra til resten av det man hører på? Når jeg forsøker selv kommer jeg fram til det som sannsynligvis er grunnen til at jeg alltid kommer tilbake til videoen. Outkast blir fort min One A. Merkelig nok blir også Kate Bush min One B.

Outkast står stødig som en av mine favorittgrupper innenfor hiphopen. Det finnes mye jeg synes er bedre men likevel er Outkast en av pilarene for min musikksmak. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg aldri hørt på det jeg hører på i dag. For å dra det litt lenger, hadde det ikke vært for dem hadde ikke halvparten av den hiphopen jeg hører på i dag eksistert. Men smaken min består ikke bare av hiphop. Den er en sammensatt mølje av sjangre, og der Outkast legger grunnlaget for hiphopen, legger Kate Bush basisen for en mye større sfære. Popen er sentral, men det eksperimentelle og nyskapende er det hun inspirerer.

Så er det toeren da. Den blir på en måte et supplement til enerne. Ikke like viktig, men heller et første steg på veien ut fra dem. For å representere en veldig annen side av musikken, blir det nok Radiohead for min del. Der har du min treenighet. Jeg anbefaler sterkt å gjøre tankeeksperimentet selv. Har du et godt grunnlag for hva du vet at du liker, er det betydelig enklere å finne fram til nye ting du kan like.