Trond, julens konge av prokrastinering

Jeg er, som alle andre studenter på denne tiden av året, en selverklært konge (eller dronning!) av prokrastinering. I år har det vært tre faktorer som har stjålet verdifull tid av mitt skolearbeid.

Publisert Sist oppdatert

Jeg har en liten drøm om å bli ukulelestjerne, men den drømmen blir ofte overskygget av min drøm om å bli tegneseriestjerne. At jeg er født med umusikalske gener har heller ikke hjulpet særlig. Men, de siste månedene har jeg klimpret så mye på det lille strengeinstrumentet at jeg har gått fra å kunne fire akkorder til å kunne opptil flere akkorder, og for å ikke snakke om å spille og synge samtidig. Noe som jeg før anså som komplett umulig.

Kjæresten min, herav kalt «Marengs», spiller tverrfløyte, så vi begynte å spille sangen «Radioactive» sammen. Det hørtes ganske fint ut (syntes vi), så jeg foreslo å fremføre sangen på 50-årsdagen til faren min. Vi øvde flere timer hver dag, og jeg lærte meg til og med sangen utenat. På 50-årsdagen var vi så nervøse at vi ikke engang klarte å nyte middagen.

Etter desserten klirret jeg i glasset, reiste meg opp og holdt en liten tale. Så fremførte vi sangen.

Marengs var så nervøs at hun nesten ikke hadde pust, og jeg bommet på flere av grepene. Vi falt av et par ganger, men vi fullførte. Vi tok opp i mot applaus, og pappa virket fornøyd. Det var tross alt han som hadde videreført det umusikalske genet i meg, og jeg forsøkte å motbevise det. Etter opptreden kunne vi puste lettet ut og drikke oss fine på rødvin. Jeg ble også oppmerksom på hvordan jeg står når jeg spiller.

Selv om det ikke ble så bra som da vi øvde, var vi glade for at vi turte. Og det ga mersmak. Jeg skal feire jul hos familien til Marengs på østlandet, og vi har allerede bestemt oss for å spille «Vårres Jul» av Hans Rotmo. Hans Rotmo er kanskje ikke den stolteste trønderske eksportvaren etter hans noe bakvendte syn på innvandrere, men sangen er ubenektelig koselig. Den er litt vanskelig å spille for meg, men med litt trening visste jeg at det ville gå.

All spillinga i det siste har gjort at jeg har fått sånne typiske gitarist-fingre.

Og det har ført til at jeg har sluttet med en uvane. Nemlig å rive av meg neglene. Nå er det neglesaks for alle penga. Så noe godt har det kommet ut av denne prokrastineringen. Og Marengs og jeg har fått oss en ny felles hobby.

Jeg kom hjem fra byen en kveld og bestilte RDD2 på nettet. Jeg ble selv overrasket over at jeg i ølmarinert tilstand tok til vettet å gå inn på Prisjakt.no og sammenlignet priser før jeg bestilte.

Jeg elsker å fortape meg i lange, episke spill, men tidkrevende eventyrspill er ikke det lureste kjøpet man gjør som travel student. Jeg har forgjeves prøvd å spille meg gjennom Skyrim flere ganger, men det er så mye mer tilfredsstillende å utforske og gjøre sidequests enn å spille seg gjennom storyen.

Rockstar er kjent for sine story-drevne spill, så jeg bestemte meg for at jeg hvertfall skulle komme meg gjennom storyen denne gangen! Og siden spillet er såpass cinematisk, ble Marengs også hektet på å se på mens jeg spilte.

Men hun sliter litt med å skille realisme og spillkonvensjoner, og at hele spillet handler om slemme folk.

Etter den tidligere nevnte 50-årsdagen til min far, lå jeg og Marengs på sofaen og restituerte etter to dager med kalas. Og jeg foreslo å se på denne Orderud-serien det har vært litt snakk om i det siste. La meg få advare: IKKE se tre episoder av en dokumentar om et trippelmord når du ligger på sofaen med en blanding av fylleangst og dødsangst. Da får du hvertfall ikke sove etterpå.

Vi har fulgt med på hver eneste episode, og saken blir bare mer og mer komplisert. De køddet med Orderud-saken på Nytt på Nytt like etterpå.

Der og da tok jeg meg i det at dette er jo egentlig ikke noe å le av. Hele greia er jo egentlig veldig tragisk, og det er både trist og interessant at mediene nærmest lager underholdning av en fortsatt pågående sak. Og jeg har blitt underholdt av det! Det verste av alt var at jeg ikke fikk sove fordi jeg lå og tenkte ut teorier om hvem som kunne ha utført mordene.

Jeg skjønte jeg måtte trappe ned litt min Orderud-obsession da jeg stoppet opp i butikken og leste et nytt intervju med Kristin Kirkemo i Se & Hør. Se & Hør, liksom!

Grensen går ved Se & Hør. Da skjønte jeg at prokrastineringa måtte ta slutt, og at jeg måtte vie mer tid til skolearbeidet.

Powered by Labrador CMS