Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Unge lar dialekta bli igjen ute på bygda image

Unge lar dialekta bli igjen ute på bygda

Har dialekt blitt den nye lavkulturen?

Norge har alltid malt seg selv som et slags dialektenes Lykkeland. I europeisk sammenheng er det norske dialektmangfoldet ytterst spesielt. I andre europeiske land, Sverige og Danmark inkludert, står standardisert talespråk mye sterkere. Språkforskere fra andre land misunner oss mangfoldet, og mener at det fører til økt toleranse og språklig bevissthet. Blant de unge har allikevel dialekten fått en lavere status, og ungdommen trekker rent språklig mot byenes målformer.

Nederst i det sosiale hierarkiet

[ image ]
Foto: Renate Sørgård
– Jeg merker jo at jeg har lagt om litt etter jeg flytta til Trondheim, først og fremst for å bli forstått. Det gjelder spesielt enkeltord, forteller Marthe Helen Farstad.

Hun kommer fra Valderøya på Sunnmøre, og studerer statsvitenskap.

– For eksempel kan jeg si at jeg «gjenge en plass». Det er det ikke alltid at folk skjønner, og da sier jeg heller at jeg går et sted.

Farstad understreker at hun ikke har lyst til å legge bort dialekta, men at det ofte skjer ubevisst. Mange av vennene hennes hjemmefra gjør det samme. De legger bort de særpregede ordene, og trekker mot ålesundsdialekta, som blir nærmeste bymål, og for mange litt mer forståelig.

– Det er en identitetssak. Jeg er ikke helt meg uten dialekta mi, forklarer hun.

– Jeg prøver å ha et bevisst forhold til det, men det skjer jo uansett. Mens Farstad og hennes venner søker mot Ålesund, trekker trønder-ungdommen mot Trondheim. På østlandet søker ungdommen dialektmessig mot Oslo. Bygdemålet har møtt sin overmann, og er nederst i det sosiale hierarkiet.

– Jeg har hørt snakk om at det er mer lavstatus å ha dialekt. Jeg merker jo det at folk ofte påpeker ord jeg sier eller hermer etter meg, men jeg føler meg ikke underlegen av den grunn, sier Farstad.

– Min teori er at folk er mer tolerante her i Trondheim, hvor de fleste har dialekt selv. Jeg tror det er verre i og rundt Oslo.

Umulig å høre forskjell på folk

[ image ]
Foto: Renate Sørgård
Førsteamanuensis Ivar Berg i nordisk språkvitenskap frykter ikke dialektens død med det første. Særpreget står likevel i fare for å forsvinne.

– Det vi ser er at de særpregede tingene forsvinner i en del dialekter, og vi får sterkere samling rundt sentrumsmålene. Det er snart umulig å høre forskjell på en fra Steinkjer og en fra Trondheim, sier Berg.

På Østlandet er dette enda tydeligere. Ungdommen trekker mot Oslo, og en østfolding kunne like gjerne vært oppvokst på Grünerløkka.

Berg forklarer at språk kan deles inn i to greiner. Først og fremst er den mentale kapasiteten vi har til å tilegne oss et språk og til å bruke det. Samtidig så er også språkbruken styrt av sosiale normer. Ofte handler det om et ønske om å oppføre oss som folk vi ser opp til eller omgås med.

– I den tida folk levde i relativt lukka bygdemiljø så kunne det utvikle seg ganske lokale normer for språkbruken og. I det disse lokalsamfunnene blir integrert i et større sosialt fellesskap så får det også følger for språkutviklingen.

Samfunnsutviklingen har plassert språkbrukerne i en større kontekst, og i et større sosialt fellesskap. Her deles, utveksles og påvirkes ord, uttrykk og talemåter.

– Vi er sosiale vesen, og i en sosial sammenheng er det naturlig at du tilpasser deg den du snakker med, bekrefter Berg.

Mye av språkutviklingen skjer ubevisst. De fleste har ikke et fokus eller et bevisst forhold til hvordan de snakker og bruker språket. Vi plukker opp det vi hører rundt oss, og gjør et utvalg. Ut fra dette etableres et naturlig talemål. Når du har etablert dette talemålet begynner du kanskje å oppfatte at noen sier ord på en annen måte enn hva du gjør. Da blir også disse talemåtene tatt opp til vurdering. Noen forkastes, og andre aksepteres.

Dialekt for distriktet

Berg forteller at de som har en sterk lokal identitet, som er knyttet til bygda og som tenker å forbli i bygda også er de som holder best på dialekten. Sterk dialekt er altså for de som ønsker å bli boende på heimplassen. Til kontrast er de med venner utenfor bygda og ambisjoner om å flytte ut av bygda mer villige til å kaste dialekta si under bussen.

– Disse har også andre språklige forbilder, og for dem er det kanskje ubevisst en måte å orientere seg utover på, sier Berg.

For mange blir dialekta en statusmarkør. Å nærme seg byen, også språklig, er en måte å klatre på i det sosiale hierarkiet.

[ image ]
Foto: Renate Sørgård
– Det kan også være motsatt i andre miljø, som for eksempel innenfor folkemusikk-miljøer. Disse er som regel veldig antiurbane, og da kan dialekta være en slik markør, forteller Berg.

– Jeg har også fått rapporter fra Verdal om at akkurat der er det en sterk bevissthet rundt dialekta og verdalsmålet. Det kan se ut som at det er noe som har blitt et tema der. Dermed holder dialekta seg godt blant ungdommen, fordi de identifiserer seg med bygda.

Å ha særpreget dialekt er altså forbeholdt bygdefolket. Det er vanskelig å legge fra seg stereotypien om den litt treige, dumme trønderen, eller de gjerrige sunnmøringene. Å endre talemålet sitt kan være en måte å bekrefte eller avkrefte disse stereotypiene på. Utviklingen skjer uansett, og det er umulig å definere hva som er riktig og hva som er galt innenfor talemål.

– Språk er alltid i forandring, og det er alltid variasjon i språk. Noen varianter vil vinne over, og noen vil bare forsvinne. Vi snakker jo ikke likt nå som vi gjorde på 1200-tallet heller, forklarer Berg.

Men hvor langt kan språkutviklinga gå før det bare er feil?

– Hva er en feil? Det er et sånt klassisk argument at selv om mange gjør samme feil, så gjør ikke det at det blir riktig. Men det gjelder ikke sosiale normer. Norsk er definert som det naturlige talemålet til folk med norsk som morsmål. Det er faktisk slik at om alle gjør det, så blir en feil rett.