Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Friheten til å reise image

Friheten til å reise

Fra Norge til Sør-Amerikas dype jungel, rundt om i Europa og nå på vei til India. Det framtidige ekteparet Ann-Sylvia Deocariza Fredly og Georg Michaelis gjør reising til en livsstil.

Tenk om du i dag kunne tatt deg fri og reist hvor enn du skulle ønske på jordkloden, pakket sammen noe passelig for en lang reise og et par dager senere vært på vei. For noen uker siden bestemte Ann-Sylvia Deocariza Fredly og forloveden Georg Michaelis seg for å gjøre akkurat dette, med en Volkswagen LT 1980, fotoutstyr, hunden Lola og endestasjonen India. Men helt fri tok de seg ikke. Jobben deres er å dokumentere reiser gjennom en kameralinse, noe de forbinder mer med realiserte drømmer enn med arbeid.

På reisefot

[ image ]
Ann-Sylvia og Georg har i løpet av de fire siste årene reist rundt omkring i hele verden. Georg har oversikt over geografien og Ann-Sylvia fascineres av detaljene på stedene de besøker. Når det er snakk om en by de har besøkt, kan det være en unik butikk eller et spesielt marked hun husker best. En annen ting hun har lagt merke til er kulturforskjeller mellom Norge og utlandet.

– Jo lenger vekk fra Skandinavia og sørover man kommer, jo mer åpne blir folk. Det kan ha noe å gjøre med været. Det er jo mye hyggeligere å møtes ute når det er varmt, sier Ann-Sylvia.

For tiden er tilholdsstedet deres det mest solfylte stedet i Europa, Datça i Tyrkia, der de klatrer i fjell og fridykker i middelhavet fram til kulden i resten av landet slipper taket. Ann-Sylvia kaller stedet for en liten juvel gjemt bak fjellene. Langs gatene i byen sitter folk og drikker te, snakker med hverandre og hygger seg, mens løshundene streifer rundt på jakt etter etterlatte godsaker. I dette miljøet trives Ann-Sylvia og hunden Lola godt, selv om de lokale gløtter vaktsomt med blikket når det rettes mot Lola. Lola ble nemlig adoptert fra et hjem for gatehunder i Barcelona og glir utseendemessig rett inn blant løshundene.

Tid til å leve

Allerede i 2012, året de møttes for første gang på videregående skole i Ålesund, ble de kjærester og begynte på sine eventyr utenlands. De forventet ikke å ha mulighet til å leve en livsstil bestående av reise seks år senere. Nå som de har erfart at det er mulig, er et av prosjektene deres å inspirere flere til å gjøre det samme. Prosjektet heter «TimeToLive» og skal bestå av videoer som viser et minimalistisk liv med nærhet til naturen langs reisen.

[ image ]
Foto: Ann-Sylvia Deocariza Fredly
HUNDEN LOLA: Lola har fast plass i vanen, på fanget til den som ikke kjører.
– Mange unge nordmenn søker seg direkte inn på studier etter videregående, og går inn for å leve et liv der de får seg jobb, hus, kone og barn. Det viktigste er å ta seg tid til det livet man vil leve, sier Ann-Sylvia.

Ann-Sylvia og Georg lever ut sine drømmer om å reise rundt på jorden sammen. Det beste med å reise er for Ann-Sylvia uten tvil friheten. Med en van kan de kjøre hvor som helst, når som helst, høre på lydbok mens Lola har hodet stikkende ut av vinduet og stoppe hvor enn de føler for. Friheten muliggjør en spontanitet det ikke er åpent for mange andre steder.

For to år siden reiste paret til forskjellige hundehjem på leting etter en gatehund de kunne gi en familie. Da de så en rolig hund i et bur midt blant de andre bjeffende hundene, visste begge umiddelbart hvilken hund de skulle adoptere. Men som på mange andre steder satte utfyllingsskjemaer og forskrifter en stopper for planene. De måtte oppgi spansk ID og bostedsadresse for å kunne ha med seg hunden hjem. Fortvilet ble Georg sittende på trappen utenfor hundehjemmet og tenke.

Utenfor hundehjemmet lå det en inngjerdet bakgård hundene slapp ut for å luftes i. Ut for å lufte seg kom en god bekjent av Georg, hunden de hadde tenkt å adoptere. Da han fikk øyekontakt med henne visste han sitt neste trekk.

De spanske hadde siesta, så ingen kom til å merke om hunden forsvant med det første. Lynraskt hoppet han inn i bakgården, løftet hunden over gjerdet på skulderen og løp med hunden i tre timer tilbake til vanen. Siden da har Lola vært med på de fleste av parets reiser.

Nye opplevelser

[ image ]
Foto: Ann-Sylvia Deocariza Fredly
Når paret kommer til en storby parkerer de vanen i distriktene utenfor byen og setter seg på kollektivtransport inn til sentrum. Derfra starter oppdagelsesferden. I sentrum rusler de rundt uten kart og destinasjon for å se og ta inn byens uttrykk.

Når de har gått seg fullstendig bort begynner ekspedisjonen tilbake til vanen. Dit finner de fram ved å spørre lokale og stole på Georgs retningssans, og i verste fall med hjelp fra Google maps. Utfluktene til storbyene går som regel bra, men på lengre reiser hender det de møter utfordringer.

– Venstre hjullager på vanen sprengte rett ved en liten landsby en gang. Vi så ikke på det som et problem, vi syntes det var spennende. Det var noe vi aldri hadde opplevd før, forteller hun.

En av tingene Ann-Sylvia har lært av å være på reisefot er å ikke bekymre seg for mye. Når man er på reise, kan mye av det man møter være nytt og ukjent. Det nye og ukjente kan ved første øyekast være skummelt. Som den første gangen de bestemte seg for å parkere camping-vanen i en shady bakgate for natten. De fikk en god natts søvn og kjørte videre neste dag. Nå synes hun ikke det å sove i mørke bakgater i vanen er kummelt i det hele tatt.

– Jeg har lært mye om det å føle seg utrygg, og at det også kan ha med komfortsonen å gjøre. Når komfortsonen gjennom erfaring utvides blir ting mindre skummelt. For eksempel hvis man havner i en diskusjon med en lokal. Hvis man ikke vil diskutere kan man gå videre og ignorere hendelsen, sier hun.

Varme møter

Ofte kan forestillingen om det verste mulige ut­fallet av situasjonen være det mest skremmende. Men Ann-Sylvia og Georg har aldri opplevd at den de diskuterer med på gaten overrasker med å trekke fram en kniv. I løpet av deres fire år med reise har de oftere opplevd det motsatte.

Særlig da de reiste rundt med bil i Sør-Amerika. Der kjørte de mange tusen kilometer, i flere dager langs grusveier, opp fjell og inn i jungelen. Midt i jungelen og på tuppen av klipper kunne de komme over bebodde landsbyer uten innlagt strøm og vann, der de lokale inviterte dem på middag og overnatting hjemme hos seg.

– Jeg hadde ikke forventet at folk bor på så rare plasser. De har ikke bil, så skal de gå i tusen kilometer for å komme seg til byen liksom? Og de må jo ha gått dit første gang de bosatte seg der, sier hun.

Kanskje var det den gjensidige nysgjerrigheten som bidro til å åpne dørene i landsbyene. De som bor så langt fra «sivilisasjonen» får nok ikke så ofte besøk, og behandler forbipasserende som gjester. Å se hvor få materielle goder de lokale hadde, samtidig som de gledet seg stort over å bli besøkt av ukjente, gjorde inntrykk på Ann-Sylvia.

– De bor i hus der veggene er dekket av leire og kjøkkenet er et bål i det ene hjørnet, forteller hun entusiastisk. Og på bålet tilberedte de mat til oss.

Plast og miljøvern

[ image ]
Foto: Ann-Sylvia Deocariza Fredly
I naturen og frihetens idyll finnes det også baksider. Langs deres reiser i Asia har særlig mengden plast på avveie vært opp­siktsvekkende. På mange av stedene de har besøkt har det vært skadelig å drikke vann fra springen. For å slukke tørsten forsvarlig her må man kjøpe drikkevann, og uten en regional panteordning er det vanligste å kaste den tomme plastflasken sin på bakken.

Som miljøvernforkjempere frustrerer dette Ann-Sylvia og Georg, som av de lokale blir sett rart på når de som «rike» nordmenn plukker søppel. For paret virker det som at det å kaste plast i naturen er normen blant de lokale. Plasten finnes overalt, liggende langs siden av fjellstier og flytende i elver.

– Vi har forsøkt å leve plastfritt på reise i Europa. Det eneste vi fikk kjøpt fra butikken var brød og den camembertosten pakket i treboks. Både Georg og jeg er veldig sta, men etter to dager ble vi nødt til å gi opp, sier Ann-Sylvia.

Til tross all reisingen ligger de fineste stedene Ann-Sylvia vet om i hjemfylket Møre og Romsdal. Fjelltoppene og fjordene der er ubeskrivelig vakre, og minner fra oppveksten gjør opplevelsen av hjemstedet unik. Om noen måneder flytter hun og Georg til Trondheim for å satse på film- og fotostudioet deres «The Elys», men før den tid bærer veien vanen avsted i retning India.