Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article James Blake – Assume Form image

James Blake – Assume Form

Han kler kjærlighetsmusikken opp i stilige musikkarrangementer, hvor det melankolske og det ekstatiske får utfolde seg i paradoksal harmoni.

James Blakes fjerde albumutgivelse Assume Form er så langt det mest ekstroverte albumet i den britiske produsentens diskografi. Musikken er ikke lenger viet til trist kontemplering av livets mange uhyggelige overraskelser mens man stirrer ut av vinduet en høstdag med en kopp te i hånden. Snarere gir musikken inntrykk av en stillferdig tilfredshet med tilværelsen, og framstår som en ny, spennende retning i musikken James Blake produserer.

Les også: Lydia Gieselmann utfordret en inngrodd NRK-kultur da hun overtok som programleder i Newton

Det første som bør pekes ut er hvor godt albumet som helhet er satt sammen. Blake setter i åpningslåta «Assume Form» spørsmålstegn ved hva i alle dager hans utkårede vil med ham, og svarer på sitt eget retoriske spørsmål ved å ramse opp samtlige kvaliteter han ønsker å bringe inn i forholdet. Deretter fortsetter albumet inn i en kjærlighetspåført rus, hvor Travis Scott og Metro Boomin gir Blake en hjelpende hånd i å fange følelsen musikalsk.

James Blake og Metro Boomin beveger seg begge videre inn i låta «Tell Them», hvor Moses Sumneys sårbare falsett setter tonen når Blake sliter med å formidle følelsene sine om forholdet. Deretter kommer en av skivens fineste låter, «Into the red», hvor en durstemt pianomelodi over et ellers småmelankolsk synthlandskap setter en øm tone for Blakes forguding av sin utkårede.

Les også: Samfundet vedtar ny konsertscene og Blackbox

Herfra setter forelskelsen gassen i bånn gjennom låter der det nesten blir hakket for klissete, som låta «Barefeet in the Park». Heldigvis bringes det hele trygt i havn igjen når Blake fyrer opp en deilig soul-sample på låta «Can’t believe the way we flow». Etter fire og et halvt minutt med ekstase tar skiva en tur inn i kjærlighetsparanoiaen, og når sitt paranoide klimaks med André 3000s vers i låta «Where’s the catch?». Ikke bare er låtas paniske lydbilde spennende og fengende på samme tid, men den gjør det også klart og tydelig at gjestebidragene på Assume Form er noe Blake har tenkt nøye gjennom. Den demonstrerer også hvor dyktig han må være til å jobbe med andre artister. Hvert eneste gjestebidrag hever den aktuelle låta betraktelig, og spesielt bidraget fra Andre 3000.

Skiva stabiliserer seg over de neste fire låtene, hvor James Blake bringer albumet til en rolig og sterk avslutning, som intuitivt gir dopaminlagrene i hjernen min et solid sug etter enda mer.

Kort oppsummert: Sjekk det ut, helt seriøst.