Kruttsterkt
Lykken er kanskje å leve middelmådig, men «Tordenskjold - alle tiders trønder» viser at lykke også finnes i overdrivelsen.
«Det skal kule til en trønder» heter det, et mye omtalt utsagn som flere hevder stammer fra Peter Wessel - bedre kjent som Peter Wessel Tordenskiold. Selv om det var en annen Wessel som skrev ned ordene, er det nettopp dette utsagnet som virker å være basisen bak Tordenskjold - alle tiders trønder, som på alle måter er både et stikk og et kjærlighetsbrev til Trondheim og Trøndelag. Mads Bones har gjort delvis karriere av å sette trøndersk identitetsfølelse på spissen. I selskap med Olve Løseth og lydsatt av Kyrre Havdal, har de sammen klart å servere enda et stykke som nok vil få selv moldensere til å trekke på smilebåndene.
Selv om dette er en krønike, nei, beklager, en skrønike om Peter Wessel er det en ting vi må få ut av veien med en gang. Dette stykket har et ensemble som ikke ligner grisen. Lisa Tønne sjarmerer stort i rollen som Tordenskjold, men det er sammen med resten av rollene og skuespillerne hele teaterstykket glimter til med aldri så lite teatermagi.
Tordenskjold er lei av Trondheim, og vil ut i verden. Hans nære venninne Live (spilt av Mari Hauge Einbu) forteller han at det er et annet liv for han der ute, og slik begynner den til tider kaotiske reisen han skal ut på. For Tordenskjold skal både bli mann, redde verden og få jenta før forestillingen er over.
Om du nå skulle tro at dette er en ordinær historie, kan du tro om igjen. For i skillet mellom fortid og nåtid, er det pakket inn en god del saftige stikk til både kjente politikere og kulturbevegelser vi kjenner igjen. Til tider kan det, naturlig nok, være mest artig for Trønderne, men det hele er så sjarmerende og sylskarpt at det er bare å trekke på smilebåndene.
Ensemblet er limet i denne forestillingen. Det daler litt i energinivå når det er enkeltscener - men jeg kunne til gjengjeld sett en forestilling om bare Kong Fredrik (spilt av Øyvind Brandtzæg) alene. Godt hjulpet av enkel men til tider gåsehudframkallende vakker scenografi og kreative tolkninger på 1700-tallsmote, er det faktisk ikke et eneste kjedelig øyeblikk i løpet av den snaut tre timer lange forestillingen. Den synlige spillergleden, og de spissede referansene er så gøy å være en del av. Sannelig dukker det ikke opp en pirumitt der et sted også.
Når nivået er så høyt allerede på premieren, er det bare å glede seg til de neste månedene som Tordenskjold skal prege teaterplakaten. Her vil nok kvaliteten bare øke enda mer som premierenervene forsvinner, og det blir spennende å se om de vil beholde dagsaktuelle vitser (ala Ropstad) eller bytte de ut med noe mer latterlig etterhvert som det skjer. Det er jo alltid en eller annen politker som dummer seg ut.
