Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Weezer - Weezer (Teal Album) image

Weezer - Weezer (Teal Album)

Papparockerne i Weezer har blitt memelords, og serverer en blandet kompott av de siste tiårenes pop-hits.

Weezer. Bandet som i løpet av årene har gått gjennom en metamorfose fra å være tidlig ute som emo-favoritt til å bli en gjeng med pappaer som spiller papparock. At Weezer er et band som kan håndtere kulturendringer er dermed klart. Denne gangen gikk de et steg videre. Etter å ha covret «Rosanna» av Toto for å tilfredsstille memelords fra alle kanter av nettet, fant de ut at de skulle lage et helt album av coverlåter.

For å følge opp «Rosanna», gikk de i gang med å lage en musikkvideo sammen med Weird Al Yankovic på Toto sin desidert mest kjente låt, «Africa». Med Weird Al kledd ut som «Buddy Holly»-versjonen av Weezerfrontmannen Rivers Cuomo, serveres en cover som er tro til originalen. Spor to er «Everybody Wants To Rule The World», etter 80-tallsfavoritten Tears for Fears. Noen synther blir byttet ut med støyete gitarmelodier, men Rivers Cuomo gjør sitt beste for å treffe likt på vokalen.

Albumet fortsetter å holde seg i 80-tallet, med «Sweet Dreams» av Eurythmics. Igjen er det små endringer fra originalen, men vi får litt hint her og der fra Weezer sin karakteristiske sound. «Take On Me», også kjent som Norges største eksportvare, følger opp og står fram som et av albumets store høydepunkter. Vokalen når ikke helt høydene til Harket, men har nok krydder til at det er tålbart.

Et nytt høydepunkt kommer med «Paranoid» av Black Sabbath, og selv om det ikke er toppen av kvalitet, er ihvertfall Cuomos Ozzy-emulering overraskende god. «No Scrubs» av TLC står også fram, og igjen er det på grunn av at den inkorporerer en betydelig mengde personlig preg fra Weezer. Det rundes av med, dessverre, den dårligste gjengivelsen på plata, «Stand By Me». Det blir litt for mye av det personlige preget, og den grumsete bakgrunnsgitaren klæsjer med låtens såre vokal. Albumet i sin helhet er likevel verdt en gjennomlytt. Om ikke for kvaliteten, så for humorens skyld