Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article 500 kultur-kroner i inngang, takk image

500 kultur-kroner i inngang, takk

ISFiT beskriver sin egen kulturelle plattform som en arena hvor kulturelle barrierer skal brytes, men framstår som en forholdsvis stor kulturell barriere i seg selv.

Det er i midten av februar, og du og gjengen har tatt turen ned på Samfundet for å delta på normale helgeaktiviteter for studenter i tjueårene. På vei inn til Storsalen får man høre at det denne lørdagskvelden er en artist ved navnet Bob the Drag Queen som har inntatt scenen. Etter å ha trukket seg tilbake til Edgar for å konsumere noen enheter med øl, rusler gjengen opp til Klubben for å danse. Her blir man stoppet i døren og får høre at man for den ringe sum av 75 kroner kan delta på etterfesten til Bob the Drag Queen, hvor DJ Danby Choi setter stemningen med groovy techno. Etter å ha danset fra seg en stund kommer det en hipster-lignende kis bort og hvisker noe inn i øret ditt. Hva han sier er noe uklart grunnet technoen, men man klarer å få med seg ordene «Proust», «Bukowski» og «Sartre». «Hva pokker er det som skjer», spør du deg selv. Jo, ISFiT skjer.

Den internasjonale studentfestivalen i Trondheim, ISFiT, har jobbet for å skape solidaritet mellom studenter på tvers av landegrenser siden oppstarten i 1988. Festivalen har en klart mer politisk profil enn for eksempel UKA, spesielt tydeliggjort av at den velger ut et dagsaktuelt tema som skal knyttes til arrangementene.

Årets tema er migrasjon, og festivalen har i den anledning satt sammen en ekstensiv kulturplattform som skal tilby alt fra debattmøter og poesiopplesning, til konserter og silent disco. Da det framstår åpenbart at arrangementer som debattmøter og poesiaftener fort trekker de som allerede er spesielt interesserte i årets tema, er det litt påfallende at det resterende kulturprogrammet ser ut til å henvende seg til nevnte gruppe.

Om man ser på festivalens største musikalske trekkplastre, Razika og Gurls, framstår det som om ISFiT sitt musikalske program har siktet seg inn på den delen av Trondheims studenter som gjerne ikler seg lusekofte og et par med Dr. Martens på bena. Selv om begge bandene lager god og spennende musikk, så er det musikk som fort kan assosieres med den politiske kjøkkenklubben som oppstår på hjemmefester, og fort trekker de individene som ville blitt trukket til festivalens av debattmøter i seg selv.

Dykker man enda lengre ned i musikkprogrammet til ISFiT finner man artister som Nosizwe, S.L.Y.C, Ash Koosha, Jakob Ogawa, José Gonzáles og Havara. Samtlige av artistene krever at man har en noenlunde sær musikksmak, og foretrekker å nikke anerkjennende med hodet framfor å danse på konserter. Blant ISFiTs mer demokratiske kulturarrangementer, finner vi innslag av stand-up, impro og silent disco, men de tre arrangementene blir som en dråpe i havet sammenlignet med resten av programmet.

For å konkludere, så vil nok ISFiTs musikk- og underholdningsprogram appellere til dem som fra før er interessert i opplegg som debattmøter, poesikvelder og samtaler om migrasjon i Edgar. Om intensjonen bak ISFiTs kulturprogram har vært å skape et snevert kulturtilbud for nevnte gruppe kan det helt fint aksepteres, men man trenger ikke en doktorgrad i klasseanalyse for å skjønne at det fremmedgjør et stort potensielt publikum. Musikk- og kulturprogrammet i år kunne blitt anvendt til å trekke enda flere til festivalen for å promotere årets tema. Snarere framstår ISFiTs kulturplattform som en arena hvor den kommende, høyt utdannede middelklassen kan sosialisere i trygge omgivelser etter en lang dag med debattmøter og innledninger, før de så rusler videre på nachspiel for å løse verdensproblemer.