Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Når døgnet mangler timer image

Når døgnet mangler timer

For studentforeldre i jobb er fritiden et selvfølgelig offer. Thomas, Linn og Kari-Anne forteller om meningsfylt glede blant bøker og bleieskift.

Sit studentbarnehage disponerer 170 barnehageplasser på Moholt, og 70 på Dragvoll.

Nav utbetaler månedlig et ordinært beløp på 1054 kroner per barn til alle foreldre.

Støtten utvides om man for eksempel ikke benytter seg av offentlig barnehage, er enslig forsørger eller sliter med helsa.

Foreldre kan benytte seg av en stønadsperiode på 49 uker med 100 prosent dekningsgrad, eller 59 uker med 80 prosent dekningsgrad.

Mor og far har 15 uker foreldrepermisjon hver, samt 16 uker som kan fordeles etter eget ønske.

Kilder: nav.no, norge.no, smp.no.


Statsminister Solberg vekket oppmerksomhet da hun oppfordret nordmenn til å avle flere nordmenn. I nyttårstalen advarte hun om påkjenningen som eldrebølgen kommer til å være for velferdsstaten, og hvilke konsekvenser det kommer til å få for generasjonen som nå ramler inn i arbeidslivet. Det er vanskelig å argumentere mot at jo flere vi er, jo lettere blir byrden å håndtere. Realiteten er dog at vi ikke blir flere, og at folk tar seg bedre tid med å produsere unger enn før.

Fødselsdebatten er tosidig. Noen argumenterer i tall, andre diskuterer verdier. Erna har tallene på sin side: Fødselsraten er på 1,6 barn per kvinne, altså blir vi færre om vi utelater innvandring fra regnestykket. Deler av folket mener at arbeidsinnvandrere er en god kompensasjon, andre er (som kjent) skeptiske. Utgiftsmessig skal studenter ha mindre statlig støtte enn permitterte heltidsansatte. Eldre kropper belaster helsevesenet mer enn yngre.

Erna og den offentlige debatten har fått merke de unges holdninger til fødsels-oppfordringene.

Mange av dagens 20-åringer veier karriereambisjoner og behov for frihet tyngre enn velferdsstatens robusthet. De har også fått med seg at det krever sitt å oppdra barn, og da spesielt kvinnene som, rett nok, har vært tydeligst i denne debatten. Tross alt er det deres kropp og deres sinn som bærer den klart tyngste byrden i prosessen å skape nytt liv.

Logistikk og tusjtygging

[ image ]
Foto: Jonas Halse Rygh
VINNERLAG: Familien Wolles Goudoever har mange baller i lufta. Med gode støtteordninger, stå-på-vilje og hverandres hjelp klarer gjengen på fire å vinne de små kampene i hverdagen.
– Altså, det forventes så sinnsykt mye av damer. Det er villt. Nå høres jeg kanskje anti-feministisk ut her, men selv forstår jeg ikke at det legges så lite opp til at mødre kan være litt mer hjemme, for det er tøft det her as. Virkelig, forteller tobarnsfar Thomas Goudoever.

Sørlendingene Linn Wolles og Thomas Goudoever er samboere med barn nummer to, en energisk liten jente, som er raskt i gang med militær-stup ned fra sofaen og tygging av tusj, de få gangene begge foreldrene sender refleksjoner min vei.

– Okei, der gikk du på trynet! Det gikk fint. Du tok det med bakhodet, ikke sant. Jo, friheten som man har uten barn, sier Thomas og tenker seg om.

De to deler en hektisk hverdag sammen, med jobb, skole og to småbarn som konstant krever omsorg.

– Vi er slitne hele tiden. Hverdagen vår er forferdelig hektisk, og det føles ut som vi har to fulltidsjobber pluss en deltid. Siden vi ikke har mye å spille på her, må alt unntatt dobesøk planlegges og settes av tid til. En time aking, så to timer skole, også videre. Livet blir logistikk, sier Linn.

Duoen på Moholt tenker lite på fest, på trening, på steder de gjerne skulle reist til. Jobbene deres driter i om barna spyr eller ei, foreleserne venter ikke på at den gamle bilen skal se til helvete og starte. Det forventer de heller ikke. Begge forteller om mye dårlig samvittighet. Om meningen med barn, og måter å betrakte ansvar på.

– De utvikler seg så mye at du har ikke lenger det samme barnet etter et år. De blir født på nytt, på nytt. Det gir mye mening - hvordan du responderer på det som er nå, bestemmer hvem nestemann blir, på en måte. Det er sinnsykt givende, gitt at du tenker på det sånn. Eller så kan man tenke at det er en utfordring. Da blir det tungt.

Å syte ville ikke vært noen sak for de to. I ny by sliter de med å opprettholde vennskap. De har ikke ferie. Timene med barna blir få. Lange netter og tidlige morgener krever rutine.

Jordan Peterson på steroider

[ image ]
Foto: Jonas Halse Rygh
– Vi er slitne hele tiden. Hverdagen vår er forferdelig hektisk, og det føles ut som vi har to fulltidsjobber pluss en deltid, sier Linn Wolles.
– Det er som Jordan Peterson på steroider det her: Nivået av disiplin må være skyhøyt for at ting skal gå rundt. Strykfrekvensen min er parallell med sykdomsfrekvensen til barna mine, forteller Thomas, som studerer fysikk og matematikk.

Han sier det er null rom for tabber når de små er friske og ting går på skinner. Linn deler samme oppfatning. Alt må jobbes for, og små bagateller kan bli fryktelige problemer. Dagen etter julebordet måtte ett av barna på sykehuset. Intervalltreningen hun får går ut på å spurte til bussen og til barnehagen.

Beretningene om stress-faktorene i livene deres, ansvaret de bærer på, har en litt tyngende effekt på vi som hører på. Fram til Linn med den største selvfølgelighet, sier hun fint kunne båret fram ett eller to barn til.

– Ja, det kunne jeg. Men jeg er ikke den moren jeg tror jeg kunne vært, nå. Det er veldig mye dårlig samvittighet. Å ikke strekke til er en slitsom følelse, forteller tobarnsmoren.

Minstemann fryder seg stort over hvor enkelt det var å rane til seg den grå pennen på bordet. De bråkete gledessprederne bringer også med seg fordeler i de mer tørre delene av hverdagen. Mor forteller at hun har blitt et helt annet menneske etter at hun fødte. At hun tok opp fag på Sonans en periode, og at det var først etter hun ble mor at sekserne kom på løpende bånd.

Tross alle hindrene i livene deres, er samboerne dyktige på å finne positive sider ved hverdagen. Det forteller oss kanskje noe om hva man er i stand til å få til med mennesker man er glad i rundt seg.

Folk som kjenner dem forstår hva situasjonen krever av dem. De får venner på besøk som kan digge det mange-etasjes Sit-huset deres. Thomas har mancave hvor han kan lære sønnen å breakdance. Linn løper så mye rundt at hun holder seg i form. Begge forteller at de utvikler seg i et voldsomt tempo. Samboerne har hverandre, og de snakker sammen. Alt de vil ha er litt rundere rammer.

Les også: Plastleker og pensum

Litt hjelp

Litt hjelp, litt ekstra fleksibilitet i de riktige stundene, kan spire til viktige følelser av trygghet. Og hvilke voksne trenger egentlig mer trygghet, enn nettopp dem som skal forsøke å spikre det inn i neste generasjon?

Moholt Studentbarnehage har hatt denne funksjonen siden portene åpnet i 1971. Om dagen styres den av Guri Evensen, en varm, rynkete dame som oser hundre prosent av barnehagetante. Bemanningen hennes ofrer vanlige arbeidstider for å utvide foreldrenes spillerom. Hun insisterer på at foreldrene er ivaretatt, trygge.

– Vi har hatt tilfeller hvor småbarn har hatt stort behov for å bli ammet, og en av våre ansatte brakte den lille til sin mor i eksamenslokalet.

– I eksamensperiodene utvider vi åpningstidene våre, og kulturverkstedet vårt er åpent på lørdager. Barna får museumsturer, konserter, karneval og lignende, fordi disse begivenhetene er berikende for ungene, og gir studentene grunn til å sette oppdragerrollen til side når pensumbøkene krever oppmerksomhet, forteller Evensen.

Alle foreldrene vi prater med beskriver Moholt barnehage som et viktig sikkerhetsnett. Den er nylig oppgradert og ligger en kort spurt unna hjemmet til Linn og Thomas.

– Vi har hatt tilfeller hvor småbarn har hatt stort behov for å bli ammet, og en av våre ansatte brakte den lille til sin mor i eksamenslokalet. Andre foreldre har nytt godt av at vi disponerer deler av barnehagen til foreldre med små hybler, når bursdagsbarn skal feire med andre Sit-barn, sier Evensen.

Utdatert virkelighet

Leder Håkon Mikalsen for Norges Studentorganisasjon (NSO), etterlyser tryggere, mer forutsigbare støtteordninger for studenter med barn, samt et mer fleksibelt studieløp. Han skjønner hvordan studentforeldre endte opp såpass marginaliserte. Det er snakk om politikk innrettet etter en virkelighet som ikke lenger er gjeldende.

– Støtteordningen for foreldre ble basert på at man begynte å jobbe tidligere før, og den forsøkte å sikre kvinners deltakelse i arbeidslivet. Nå er det mye vanligere å studere, og de fleste holder på lenger. Det er dyrt for staten, forklarer Mikalsen.

NSO har ikke noe ønske om at flest mulig studenter skal få barn. Med det sagt, er han tydelig på at studerende foreldres kår må forbedres, og at organisasjonen har et fokus på saken. Han håper debatten holder seg aktuell så regjeringens visjoner blir konkret politikk. For lovord betaler ikke regninger.

Det strammer seg til

[ image ]
Foto: Jonas Halse Rygh
ETABLERT: Kari-Anne Aarvåg har ett barn på hver arm, et tredje i magen, og en bachelorfrist bare måneder etter termin.
Allerede før hun åpner inngangsdøra til det moderne huset i Buvika, er det tydelig at Kari-Anne Aarvåg er en dame som kan å rigge seg til. Jeg spaserer forbi to stasjonsvogner, et nedsnødd trampoline-skjelett og en rekke med snowracere av typen «fetest i gata». Dama i tjueåra rekker fram en smidig hånd og forteller at hun hadde termin for et par dager siden. Nummer tre er på vei til verden.

– Nyfødt baby er ikke noe stress. Det er etter fire-fem måneder at det strammer seg til. Jeg tenker selvfølgelig ikke på noe annet, men det går fint å ta med babyen på skolen.

Trønderen er lidenskapelig opptatt av barn. Hun veier ordene godt og legger ut om tilknytningsteori og karrierekultur. De små er, ikke overraskende, det viktigste i livet hennes. Filosofien er enkel: Så mye tid som overhodet mulig med barna. Hun og mannen har vekslet mellom å jobbe og studere heltid, slik at enten mor eller far alltid skal ha en viss fleksibilitet i hverdagen.

– Å studere gjør at jeg ikke tvinges til å stå opp sju hver morgen, som jeg holdt på med før da jeg var butikksjef i en skoforretning. Åtte-timersjobbinga bringer med seg rammer og tidspress, som igjen går utover barna.

Aarvåg er på siste året av bacheloren, så neste år kan det se ut som hun må tilbake til 40 timers uke. Men om dagen har hun litt tid og overskudd, så vi snakker om kultur, frihet og holdningene rundt det å få barn før fullførte studier.

Tar det igjen om fem år

[ image ]
Foto: Jonas Halse Rygh
– Før ante jeg ikke hva frihet var. Hele søndager gikk med på å se på serier og syte. Det var festing og lite struktur, uten at jeg hadde noe referansepunkt til all fritida jeg hadde. Nå koser jeg meg hjemme, med små ting, som et langt bad eller en god tur. Vi får tatt igjen mye om fem år. Man er ikke gammel når man er 35-40.

En grå katt trasker over den selvkjørende støvsugeren deres. Det blir tydelig at de har det bra i heimen, og hun forteller at reising ikke er frihet i hennes øyne.

– Før ante jeg ikke hva frihet var. Hele søndager gikk med på å se på serier og syte.

[ image ]
Foto: Jonas Halse Rygh
Journalistikk-studenten stiller spørsmål ved holdningene som statsministeren forsøker å rikke ved, og hun forteller at omgivelsenes reaksjoner til det å få barn før fullført grad, veide inn i beslutningen deres om å beholde barnet. Jeg spør hvilke tilbakemeldinger de møtte.

– Skepsis. Det var ingen som heia på oss, men det måtte bare bli sånn. Nå som jeg ser hvordan vi er i stand til å være her for barna våre, er jeg trygg på valget vi gjorde. Jeg tør å påstå at unga har det bedre enn veldig mange barn som må tilbringe hele dager i barnehagen.

Selvfølgelig

Begge de unge parene viderefører verdens eldste tradisjon. Tradisjonen det er å sidestille sin egen helse, fritid og ro til fordel for at nye mennesker skal kunne oppleve å leve.

Felles for alle foreldrene er den slående selvfølgeligheten som ligger i bunn når de prater om denne uforutsette oppofringen av seg selv. Som når den søvnfattige samboeren til Linn Wolles avsluttet fortellingen om da det første barnet kom:

– ...også bare, ble det et nytt liv, da.