Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Setter ny standard for ektefølt scenekunst image

Setter ny standard for ektefølt scenekunst

Trøndelag teater seirer med forlokkende og «fresht» teater.

Aldri før har Trøndelag teater bydd på en såpass ektefølt og tvers igjennom fresh tur gjennom jungelen og den hvite manns egosentriske holdning til omverden. Det latterlige mørke (opprinnelig et hørespill av Wolfram Lotz) pøser på med sprøtt, forlokkende og helstøpt teater, og viser rett og slett en helomvending i Trøndelag Teaters fortellerteknikk. Den nye teatersjefen, Elisabeth Egseth Hansen, har ikke bare valgt inn nytt kjøtt og blod til scenen, men har med regissør Jonas Corell Petersens åpnet dørene for nye måter å tematisere og presentere et stykke. Det latterlige mørke er spenstig i seg selv, men Trøndelag teater har æren for å gjøre det særegne spennende.

Les også: Lykken er kanskje å leve middelmådig, men Tordenskjold - alle tiders trønder viser at lykke også finnes i overdrivelsen.

Plottet tar for seg to soldaters ferd gjennom den afghanske jungelen, på leting etter den forsvunnede oberstløytnant Deutinger. I likhet med Askeladdens syv gode hjelpere er alle karakterene de møter på en eller annen måte skadeskutt, men siden soldatene ikke ser lenger enn sin egen nesetipp vil de ikke ha noe med dem å gjøre. Istedenfor å vinne prinsessen og halve kongeriket blir soldatene mer og mer fremmedgjort omgivelsene sine. Både den hvite mann og vestens syn på fremmede kulturer får gjennomgå.

Stykket begynner med at karakteren Ultimo kaprer oppmerksomheten vår ved at publikum brått har blitt et tysk dommerpanel, og skal avgjøre om han skal dømmes for å ha kapret et nederlandsk krigsskip. Humor og konstant nedbryting av den fjerde veggen er stykkets bærebjelker helt fra begynnelsen. Stykket leverer på elegant vis skarp kritikk av den kulturen og de samfunnsstrukturer vi blindt tar del i, og formidler tilgjengelig, bekmørk humor på sitt beste. Mye av humoren er så lettbeint som at Ultimo sier «gesountheit» når noen i publikum nyser, men både denne og den mer alvorstunge humoren blir presentert med glans av skuespillere støpt for rollene sine.

Les også: Nablarevyen mangler en tydelig rød tråd, men sjarmerer likevel publikum med studentfokuserte enkeltinnslag og flotte prestasjoner fra band og dansere.

På én måte er stykket et stort virvar av tankesprang og samfunnskritikk, men som publikummer detter man på ingen måte av lasset. Tidligere har Trøndelag Teater hatt en tendens til å bruke de samme fremmedgjøringsteknikkene i flere av stykkene sine, og surrealismen har nesten blitt oppbrukt. Dette er ikke tilfellet i Det latterlige mørke. Surrealismen setter på ingen måte publikum ut av spill, men føles som et naturlig sidesprang til stykkets gang. Skremsel og alvor blir i større grad integrert utover i stykket, men dette føles ikke som en avvik fra det overordnede plottet, men heller som et nødvendig og naturlig brudd fra humoren. Som publikummer føles mørket og alvoret sterkere på kroppen når det først blir presentert som et tilstedeværende, men underliggende, onde, som brått kommer til overflaten i andre del av stykket.

Hvis du vil få med deg det beste Trøndelag teater noensinne har satt opp bør du kjappe deg og kjøpe billett.