Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Absurd, morsomt og tankevekkende image

Absurd, morsomt og tankevekkende

Undercover Refugee viser flyktningkrisa på en annerledes måte, og bidrar til ettertanke med sin humoristiske vinkling

Undercover Refugee er en satirisk forestilling, hvor vi møter Karen, en ung, norsk dokumentarskaper som i 2015 reiser til den greske øya Lesvos for å produsere innhold fra den pågående flyktningkrisa. Mens hun er der møter hun to syrere, Tammam og Hadiana, som hun blir med på ferden mot Tyskland. Stykket tar oss med gjennom ruta, køer, togturer, samt møter med politi, mafia og grensekontroll. Forestillingen er basert på virkelige hendelser, og ettersom situasjonen er like aktuell i dag, passer arrangementet godt inn i kulturprogrammet til Isfit, som i år fokuserer på temaet migrasjon.

Les også: 500 kultur-kroner i inngang, takk.

Humor og ironi

Under forestillingen er det kun to skuespillere på scenen, Karen og David. Det er Karen som forteller sin egen historie, mens David spiller flere roller, avhengig av hvem Karen møter på ferden. Selve handlingen begynner med at Karen ankommer Lesvos, der hun var en av flere frivillige tilstede. Stykket har som formål å vise en annen side av flyktningkrisa enn den som vanligvis presenteres i media, og dette er tydelig fra begynnelsen av, når det plutselig spilles høy partymusikk på scenen. Deretter kommer David dansende inn på scenen, før han roper «Welcome to Lesvos Paradise Hotel!» Etter hvert får han med publikum mens han gjentar «REFU-GEE!» flere ganger.

Denne absurde, men humoristiske tilnærmingen er tilstede gjennom hele forestillingen, og publikum ler høylytt opptil flere ganger. Stykket satser glimrende på ironi, som at de frivillige på øya bare er opptatt av å framstå som reddende engler, mens pressefolk kun vil få en god historie. For eksempel får vi høre skildringene av «Team Rescue,» en gjeng med muskuløse kompiser fra København, samt jenter som sjekker Tinder for å finne ut når neste båt med flyktninger ankommer øya. Med dette problematiseres også forholdet mellom flyktningene og Karen, som hovedsakelig ønsker å bli som Åsne Seierstad, krigsreporteren hun har sett opp til i mange år.

[ image ]
Foto: foto.samfundet.no
Forestilligen besto bare av to skuespillere, Karen og David, som imponerte vår anmelder

Visuelle effekter og variasjon

Gjennom stykket er det Karens erfaringer som er i fokus, men oppmerksomheten rettes også mot flyktningene som kommer, situasjonen i Middelhavet og ruta til Europa. Karen slår ned på ulike misoppfatninger, og forteller blant annet om Ipader, velutdannede folk og pizzafest på togstasjonen. Man konfronteres også med alvor fra tid til annen. For eksempel blir Karen entusiastisk når hun får masse likes på bildene hun legger ut på sosiale medier. Ved siden av henne sitter Tammam, og avstanden til Facebook blir stor når han får minner om båtturen til Lesvos. Rundt oss kan det høres høye lyder, bølgeskvulp og ulende vind, og innslaget vekker følelser.

Inntrykkene forestillingen bidrar til, styrkes med de visuelle effektene. Selv om scenografien er enkel, med kun få rekvisitter og kostymer, satses det samtidig stort på variasjon. Karens reise blir tydeliggjort ved hjelp av film, bilder, skyggeteater, musikk og dans. I tillegg er Karen og David svært flinke på scenen, og de har god stemmebruk og mimikk. Det er spesielt David som skinner i de morsomme øyeblikkene, men begge skal ha ros for fantastisk god tilstedeværelse og kontakt med publikum, som får delta med svar og deltagelse.

Bidrar til ettertanke

Forestillingen sammenbindes godt mot slutten, der Karen stiller spørsmålstegn ved det som utgjør selve kjernen i stykket: Kanskje vi i stedet for å glorifisere det å redde flyktningene, heller skal se på dem som mennesker, som det de er? Hun kritiserer det faktum at hun blir sett på som modig, når det samme ikke gjelder for flyktningene. Avslutningen gjøres i tillegg personlig ved at vi får se bilder av Tammam og Hadiana, og får høre hvordan det går med dem i dag. Det er spesielt denne presentasjonen som bidrar til ettertanke, og stykket kunne dermed blitt enda bedre ved å fokusere mer på flere vinklinger enn kun Karen sin. Likevel er «Undercover Refugee» en viktig forestilling som omhandler en problemstilling som spesielt bør treffe de som arrangerer, deltar på og besøker årets Isfit.