Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Sexy, morsom og groovy jazzpop på Dokkhuset image

Sexy, morsom og groovy jazzpop på Dokkhuset

Køen sto meterlang utenfor Dokkhuset før konserten til Gurls 13. februar, og det var ikke uten grunn.

Et spent publikum var veldig klar for denne stjernetrioen, bestående av Rohey Taalah, Hanna Paulsberg og Ellen Andrea Wang. Alle disse jazzdamene er kjent fra egne tidligere prosjekter som Rohey, Pixel og Hanna Paulsberg Consept, for å nevne noen. Men kombinasjonen av de tre i dette prosjektet er virkelig noe for seg selv.

Det hele begynte visst med en østerisk gutt som saksofonist Hanna Kolsberg forelsket seg i på en festival. Det var utgangspunktet for låta «Pork Chop Lover», og satt også rammene for denne konserten hvor alle låtene selvfølgelig handlet om – ja, nettopp, gutter. Jentene tar oss fra den ene til den andre historien om etterlengtet, tapt og funnet kjærlighet med en formidlingsevne uten sidestykke. Med første låt «Oui», som handler om bare å nikke og smile til alt våset en gutt du liker sitter og lirer av seg, har bandet fanget publikum som oppslukt følger med på hver minste lille nyanse i ansiktisuttrykket til vokalist Rohey Taalah.

Jazzdamene utforsker alle sjangre som kan kombineres fra R&B til hiphop til soul og lyrisk pop. De bedriver et overjordisk samspill hvor kommunikasjonen for lengst har flyttet seg opp i de øvre sfærer, og de har så glatte overganger fra den ene grooven eller følelsen til den neste at publikum umerkelig trekkes med i historiene de formidler. Det brede spektret av sjangere som låtene befinner seg i gjør at man får assosiasjoner til Rihanna, så vel som til Destiny's Child og Beyoncé. Og til noe helt nytt som man ikke har hørt før: Gurls' egen musikalske verden. Det sluttet ikke å imponere meg hvor mye forskjellige de tre damene får frem med kun de tre instrumentene vokal, bass og saksofon. Det er minimalistisk, men det er langt fra lite.

Stjernetrioen gav ut sin første plate for kun omlag et år siden, men de har likevel allerede opparbeidet seg en solid fanbase som ser ut til å elske dette «musikalske friminuttet», som trioen selv kaller seg. Stemningen står virkelig i taket på hitlåtene «Dis Boy» og «Syngedame». Når trommeslager Elias Tafjord kommer på scenen for å bli med jentene på siste del av konserten, tenker jeg på amerikansk jazzpopp som Snarky Puppy og Ezperanza Spalding. Og om noen tidligere var i tvil på om det groovet, fordufter all tvil på «The Love Seed» og «Without you».

Publikum er nok heller ikke helt fremmed for jazzen, for det jubles energisk over de brilliante soloene til Ellen Andrea Wang og Hanna Paulsberg. Høydepunktet for meg er likevel låta «The Boy Who Came to Town», der Roehy forteller sin egen, sanne kjærlighetshistorie og synger sitt hjerte ut for publikum. Med tekster som spenner fra det sensuelle til det frekke, det morsomme og bisarre, er det for meg først her de virkelig treffer med lyrikk kombinert med melodi.

Det er aldri noen tvil om at disse damene kan greiene sine, og selv for det stive, norske publikummet blir det vanskelig å stå stille når damene slår rundt seg med musikalsk overskudd. I en artikkel skrev journalist Markus Lynum at «det [er] musikk som kan assosieres med den politiske kjøkkenklubben som oppstår på hjemmefester». Jeg ser ikke akkurat mange lusekofter og Dr.martens-sko. I stedet er Gurls sexy, morsomt og groovey – og mest åpenbart av alt, det fenger!