Nyheter
Debatt
Kommentar
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Kultur
Musikk
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article All makt til ad hoc-gruppene! image

All makt til ad hoc-gruppene!

Antropologen og aktivisten David Graeber er et uttrykk for rettferdighetsbevegelsens svakhet.

Det som gjør essaysamlingen Revolusjoner i revers (Cappelens upopulære skrifter, 2018) verd å lese, er David Graebers grunnleggende kontrære holdning. Graeber er ute etter å stryke den etablerte venstresida mothårs. Han lykkes best i sin nedsabling av post-operaismen, en relativt obskur italiensk retning som kom ut av kjølvannet av den sosiale uroen i Italia på 1970-tallet, men som i dag stort sett er begrensa til å holde foredrag på kunstmuseer. Dette essayet er skarpt og underholdende og er bokas desiderte høydepunkt.

Teateranmeldelse: Det latterlige mørke setter ny standard for ektefølt scenekunst

Kanskje er post-operaismen et for enkelt mål, for i essayene om taktikk og strategi strekker ikke Graebers analyser helt til. Han avviser den klassiske forståelsen av revolusjonen, der man først griper statsmakten og danner nye organer og institusjoner, før produksjonskreftene (og fantasien) en gang i framtida skal få fritt spillerom. I stedet pågår dagens revolusjon i «revers»: I korte, tettpakka opprør gis fantasien all makt og alt virker mulig, før opprøret knuses. Problemet blir å omgjøre disse intense, korte blaffene til en kumulativ prosess som etter hvert kan ta oss ut av kapitalismen.

Graeber er sterkt kritisk til marxismen, men angriper stråmenn. Hos marxismen er ikke revolusjonen en framtidig hendelse, men en pågående prosess med ujevn utvikling i ulike deler av verden. Men i motsetning til Graeber, som fetisjerer rettferdighetsbevegelsens form og formål, gjør marxismen den revolusjonære prosessen selv til gjenstand for kritikk. Sånn sett kan kortvarige blaff av antikapitalistisk aktivitet dominert av løst organiserte grupper, ses som et ledd i den revolusjonære prosessen, men er i seg selv inadekvat for å ta prosessen videre.

I stedet for å ta utgangspunkt i en grunnleggende klassekamp der proletariatet spiller en revolusjonær rolle på grunn av sin spesifikke sosiale posisjon, erstatter Graeber arbeiderklassen med «outsidere» og sub-kulturerer organisert i direkte-demokratiske ad hoc-grupper. Graeber tar sistnevnte organisasjonsform for gitt som den eneste ønskelige og mulige form for antikapitalistisk aktivitet. Til tross for alt snakk om fantasiens makt, virker han ute av stand til å se for seg andre og mer permanente organisasjons- former. Som ideologisk representant for «Occupy» og rettferdighetsbevegelsen kan Graeber forstås som et uttrykk for disse bevegelsenes ideologiske og strategiske svakhet.

Les også: Over alle forventninger for Studentlekenes 20-årsjubileum