Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Gud er ikke nullhypotesen image

Gud er ikke nullhypotesen

Utgangspunktet for å diskutere Guds eksistens burde ikke begynne med en antagelse om at Gud fins. Bevisbyrden ligger på den som påstår denne entitetens eksistens, skriver Magnus Fure Runnerstrøm i sitt motsvar til innlegget «Er Gud Død?» fra forrige utgave av Under Dusken.

Sigurd Møllerup Boge skrev i kronikken «Er Gud Død?» (se UD2 2019 red. anm.) at «[…] som ateist burde man komme med en begrunnelse for livssynet.». Jeg er enig i at ethvert syn burde argumenteres for, men jeg synes likevel at det er på sin plass å presisere et par ting.

For det er ikke en selvfølge at man må ta stilling til om Gud er død eller ikke. Hvis religiøse mennesker hadde latt være å snakke om Gud, misjonsarbeid og lignende, hadde ingen av oss trengt å ta et slikt standpunkt. Urørte stammer i Amazonas er lykkelig uvitende om Guds-hypotesen. Boges utsagn kan tyde på at Boge anser Guds eksistens som nullhypotesen, altså den hypotesen som beskriver den antatte virkeligheten - det er i så fall en feil. Den som påstår eksistensen til noe har også ansvar for å legge frem bevis for det. La oss ta et eksempel: På soverommet har jeg et vesen jeg kaller Xyrrafyrra, med forbein av hest, bakbein av gås og hode formet som en tekanne. Er det nå andres jobb å motbevise dets eksistens? Nei, jeg har påstått en eksistens, det er mitt ansvar å legge frem bevis for det. Nullhypotesen er altså ikke at dette vesenet eksisterer.

Når man i en rettsal tar stilling til skyldspørsmålet svarer man skyldig eller ikke-skyldig. «Uskyldig» er ikke noe rettsalen tar stilling til. Når man definerer seg selv som ateist vil mange ha en slik «passiv» posisjon. Man finner ikke bevisene for Gud/guder tilstrekkelig, og man finner Gud ikke-skyldig i å eksistere.

«Ateist» er derfor egentlig et latterlig begrep. Posisjonen inneholder ingen læresetninger, ingen lover, det sier kun at man ikke godtar en påstand. Det gir like mye mening å ha ord for de som ikke tror på julenissen, påskeharen og gnomen i lomma. Det er imidlertid ingen som må forsvare sin stilling som «a-julenisse-ist». Men ettersom det er så mange som tror på «sin julenisse» så skal andre bli tvunget til å identifisere sin posisjon vedrørende julenissens eksistensspørsmål?

Les også: Tar du utfordringen?

Det kan virke enkelt, men ateisten kommer seg i realiteten unna med «sorry, det der overbeviser ikke meg». Boge er «spesielt nysgjerrig» på hvilke rasjonelle grunner ikke-troende har. Beklager, men det trenger de faktisk ikke komme med. Man finner rett og slett ikke påstanden om julenissen eller Gud overbevisende nok.

Heldigvis har jeg også noen aktive begrunn-elser for å ikke tro på Gud, og noen av disse skal jeg by på avslutningsvis. Hvis Gud er god, allmektig og allvitende, hvorfor finnes det ondskap? Hvis Gud er allmektig og allvitende kan det ikke eksistere fri vilje. Da vil enhver handling være forutsett og tilrettelagt for i de universelle lover og regler Gud skapte. Slik har Gud selv skapt alle og alt – inkludert ondskap. Videre finnes det en nærmest uendelig rekke religioner med tilhørere som påstår og viser til like guddommelige erfaringer og kunnskap. Dette tyder på en helt naturlig menneskelig forklaring bak opplevelsene, og ikke en overnaturlig en. Hvis Gud fantes ville han vist seg gjennom at kun kristne fikk den subjektive opplevelsen av at bønner blir besvart for eksempel. De som identifiserer seg som kristne klarer heller ikke bli enige om hva Bibelen byr på av kunnskap og innsikt. Gud gjemmer seg i stadig mindre lommer av vitenskapelig uvitenhet, og snart vil det ikke være plass til ham.

Selv Den gode bok er fylt av selvmotsigelser, umoral og feil. Et eksempel på umoral er De ti bud. Der har man plass til å nevne at man ikke skal ha andre guder, ikke misbruke Guds navn, holde hviledagen hellig og forby visse tanker (begjær). Det etterlot ikke plass til å nevne slaveri, rasisme, likestilling eller barns rettigheter. Det er en forferdelig umoralsk vektlegging, eller så ble kanskje «De 14 bud» for dumt?

Jeg setter også pris på en god diskusjon rundt disse temaene. Det å bli tvunget til å tenke gjennom påstander man anser som sanne er aldri bortkastet tid. En slik prosess tror jeg vi alle har godt av!