Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Arkitektrevyen byr på unik stemning og mye moro image

Arkitektrevyen byr på unik stemning og mye moro

Bortgjemt i et lokale på Nyhavna byr Arkitektrevyen «Manifesto» på flinke skuespillere og store mengder humor, selv om det musikalske ikke alltid treffer mål.

Arkitektrevyens lokaler ligger bortgjemt på Nyhavna. Inne i det lille rommet er byggematerial stablet langs veggene, og lyd- og lysteknikere har sitt lille rede i et stillas. Dette skaper øyeblikkelig en helt annen stemning enn revyene på for eksempel Byscenen, og det er ikke nødvendgivs en negativ ting.

Revyen starter ikke med en åpningssang, men med en artig sketsj med kun én skuespiller på scenen som lokalets vaktmester. Dette er et modig valg, og skuespilleren gjør en svært god jobb med å varme opp publikumet. Valget lønner seg også raskt da åpningssangen «Manifesto» litt senere blir noe svekket av lydproblemer helt i starten.

Disse to første nummerene viser veldig klart både revyens sterkere og svakere sider, og setter egentlig standarden. Vaktmester-sketsjen viser at revyen kan å skrive morsomme nummer og har skuespillere som kan å framføre dem godt. Første sang treffer likevel ikke helt merket, til tross for morsom koreografi. Flere av sangerne framstår som noe usikre, og vokalene er ikke helt stødige heller, men når de synger sammen i refreng er det en helt annen sak. Med noen få unntak, som sangen «Trønderlannj» som er et meget gjennomført musikalnummer, er det stort sett i skuespillerpresentasjoner og manus at revyen utpreger seg, mens det musikalske det mangler litt. Bandet gjør en god nok jobb, spesielt en felespiller utpreger seg, men er noe mer lavmælt enn ønsket.

Les også: Hajk sprer varme i Klubben fredag kveld

[ image ]
Foto: Thomas Klungland/Arkitektrevyen

Revyen kompenserer mer enn godt nok for det den mangler rent musikalsk med svært godt skrevne nummer med en fin blanding av studentrelevante sketsjer og samfunnssatire. Revyen imponerer aller mest i sin gjennomgående historie, Sagaen om Fjesus. Disse sketsjene imponerer ikke kun fordi de morsomme, men fordi de klarer å fortelle en samlet historie som effektivt forklarer revytemaet uten at det går på bekostning av nettopp humor. Dette er ikke noe å undervurdere i en revy, spesielt når hovedhistorien også inneholder en av kveldens morsomste sketsjer.

Utenom hovedhistorien slår også enkeltstående sketsjer godt an, blant dem «Verveladden» og «Mannen». I begge gjør skuespillerne en veldig god jobb, særlig i sistnevnte med kroppslig humor og timing. «Tinder» starter som en noe generisk sang som spiller på gutter og jenters ulike innstilling til dating, men utvikler seg og overrasker veldig. Dette er en gjennomgående styrke hos revyen: dens evne til å overraske mot slutten av sketsjer med en uforventet punchline.

Selv om det musikalske ikke alltid treffer mål, imponerer Manifesto stort sett med det meste annet. Sketsjene er på sitt beste når skuespillerne får framføre helt tåpelige karakterer, og når de byr på herlige overraskelser. Stemningen, delvis skapt av lokalet og opprettholdt av velskrevne nummer, er som sagt annerledes, men dette er ikke en dårlig ting, heller en klar styrke.

Debatt: – Gud er ikke nullhypotesen