Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Pyntelig gjenfortelling image

Pyntelig gjenfortelling

Filmatiseringen av Per Pettersons suksessroman Ut og stjæle hester gjør seg godt på lerretet, men evner ikke å yte historien full rettferdighet.

Filmen vises på Kosmorama 5. mars, med ordinær premiere 8. mars.

Filmen åpner i en norsk bygd, en bitende kald vinter. Den aldrende hovedpersonen Trond, spilt av Stellan Skarsgård, har tilsynelatende søkt tilflukt fra livet og dets fataliteter i en spartansk innredet trehytte, langt fra folk og fe. Det er likevel kanskje noe fra tidligere liv som har lokket han nettopp ut hit. Snart oppsøkes Trond av fortidens skikkelser og ubesvarte spørsmål.

Historien som rulles opp, gjennom Tronds drømmer og tilbakeblikk, legges til en lys, fargerik sommer – selve barndommens sommer, dertil en skjebnesvanger en for protagonistens del.

Pettersons bok, utgitt i 2003, er oversatt til over 50 språk og har vunnet flere høythengende priser. Det har nok vært både en gave og en utfordring å feste til lerret en såpass populær fortelling. Det er modig av regissør Hans Petter Moland å ta fatt på en historie som berømmes for å være så fåmælt og likevel rommer så mye om levd liv, sårhet og ømhet. Hvordan fester man egentlig slikt på film?

Modig, men fylt av klisjeer

I denne filmatiseringens tilfelle lar det seg bare delvis gjøre. Tematikken er mangfoldig, og stiller blant annet spørsmål ved hvem som spiller hovedrollene i ens eget liv, hva man arver og hva man arver bort og familiebånd, kommunikasjon og relasjoner mellom (gamle, norske) menn. Den evner også og flette inn et sammensatt bilde av de berørte partene. Den såre historien berører - likevel er symbolikken til tider litt for tydelig, og filmen hopper rett i flere klisjeer.

Vekslingen mellom årstider fungerer som et enkelt, men godt, filmatisk grep, og bruken av natur og romantisering av etterkrigstiden er velbrukte troper i norsk film. Filmingen og bildene er ekstremt velgjort, kanskje for velgjort; den klisjeaktige barndommens (norske) sommer er skildret i en rik og innbydende koloritt, mens nåtiden er grå, kald og fargeløs. De fantastiske naturbildene, understreket av nærbilder av ville kaniner, hester og ugler, til overmål akkompagnert av et særdeles velkomponert lydbilde, gjør at det hele kan føles litt vel som en påkostet Freiareklame. Fornemmelsen av de «nådeløse tyskerne» som flate kulisser i bakgrunnen er vi også litt for godt kjent med.

Severdig, tross alt

Antydnings kunst overskrides til tider, men trolig ikke til sjenanse for den jevne tilskuer. Noe som kan være litt påfallende er derimot antallet kjente skuespillere i vante skikkelser (les: i vadmelsbukse og lusekofte). Enkelte ganger kan man spørre seg hvilken norsk film, produsert rundt 2010-tallet med handling lagt til første og midtre del av det forrige århundret, man egentlig sitter og ser på. Imidlertid er det ikke mye å utsette på skuespillerprestasjonene. Spesielt Bjørn Floberg spiller sin til tider usympatiske rolle med glans. Gestaltingen av hovedpersonene som unge, gjennom blant annet Jon Ranes, fortjener også skryt.

Ut og stjæle hester vil antagelig glede et bredt publikum og vil forhåpentligvis tilfredsstille de mange som har trykket Pettersons roman til sitt bryst. Yte fullstendig retterferdighet til den originale fortellingen vil den, forståelig nok, antagelig ikke gjøre.