Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Det finnes bare en IMAM image

Det finnes bare en IMAM

Silvana Imam leverer et forrykende og kompromissløst show i Storsalen.

I løpet av de siste fem årene har den svenske rapperen Silvana Imam bygd seg opp et rykte som en fantastisk liveartist, og dette er langt fra hennes første visitt verken til Norge eller til Trondheim. Sist hun gjestet byen var under Pstereo i 2017, men denne gangen har hun med seg en haug med nytt materiale fra albumet Helig Moder, som ble sluppet i begynnelsen av mars. Storsalen er kanskje ikke utsolgt i kveld, men det fylles likevel godt opp med folk før Silvana entrer scenen, og spenningsnivået blant de mest ihuga fansene på første rad er på topp.

Showet sparkes i gang med «Nenene» og «Helig Moder», begge fra det nye albumet. Etter de første låtene forsvinner hun fra scenen for å bytte kostyme, og jeg kunne ønsket at det tok litt lenger tid før det ble en pause i showet. Det er heldigvis bare et kort opphold, men det er ingen hemmelighet at Trondheimspublikumet ofte trenger fler enn et par låter for å bli varme i trøya på konsert. Publikum er absolutt med henne fra start, men at hovedpersonen fordufter nesten like fort som hun kom byr nok på litt forvirring.

Men før vi vet ordet av det skifter belysningen farge fra blått til rødt, og Silvana dukker opp igjen, denne gangen iført kappe. «I Min Zon» fra 2014 kjøres i gang, og for de av oss som har fulgt henne siden starten er det et svært velkomment innslag. Der mange artister kanskje ville valgt å kutte ut de lange og sterkt politiske spoken word-innslagene i livefremførelsen, velger hun å ha dem med i sin helhet. Silvana står stødig på scenen mens hennes egen stemme runger fra høyttalerne og resiterer Judith Butler, kritiserer svensk flyktningpolitikk og tar til orde for å styrte patriarkatet.

Les også: Den tredje bølgen feminisme er en stor bevegelse som favner bredt. Kanskje litt for bredt, skal man tro de unge.

Det står respekt av valget å framføre en sånn låt foran en gjeng mer eller mindre berusede og festklare studenter, men det virker riktignok som om de oppmøtte vet hva de har gått til. Publikum girer seg opp et lite hakk for hver låt, og selv dem som ikke er så godt kjent med hennes eldre materiale ser ut til å storkose seg. Den basstunge produksjonen som preger låtene fra den første EP-en fungerer latterlig bra live, men den overskygger likevel ikke Silvana sin opptreden. Det blir etter hvert helt åpenbart hvorfor hun i 2016 ble kåret til årets liveartist på svenske P3 Guld. Både «Imam Cobain» og «IMAM» er soleklare bangers, og på sistnevnte låt tropper en gjeng ikledd hvite finlandshetter opp bak henne mens hun leverer feilfrie vers med selvsikker presisjon. På «Bulletproof Baby» får hun på seg en skuddsikker vest, og det kommer enda flere kostymeskift utover kvelden. De små pausene fungerer bedre når de forekommer litt lenger ut i konserten enn helt i begynnelsen. Publikum har blitt varme i trøya, og de korte avbrekkene gjør bare at forventningen og spenningen stiger.

«Tänd Alla Ljus» og ikke minst «Vikken Då» fyrer opp publikum enda mer, og stemningen i Storsalen er til å ta og føle på. «Shhh» fra albumet Naturkraft lenge har vært en av mine personlige favoritter, men jeg var ikke forberedt på hvor utrolig bra den kom til å fungere live, og den blir utvilsomt et av kveldens høydepunkter for meg. Det er tydeligvis flere som var enige med meg der, for etter låten er ferdig tar det et par minutter før applausen og ropingen i publikum roer seg. Da de første tonene fra «Jäg Ser Ljuset» runger ut i salen aner jeg motvillig at konserten nærmer seg slutten, og den mer nedtonede låten hadde absolutt fungert som avslutning på en konsert fullpakket med bangers. Men heldigvis dukker Silvana opp igjen for noen ekstranumre, og «Tänd Alla Ljus» kjører stemningen opp ytterligere et par hakk før vi for andre gang i kveld blir med på allsang i refrenget på «Vikken Då».

Anmeldelse: Karpe eier den rødlakkerte manesjen

Med en god blanding av nytt og gammelt materiale og en tilstedeværelse uten sidestykke setter Silvana Imam fyr på en Storsal som burde ha vært utsolgt dersom Trondheimspublikumet visste sitt eget beste. Dette er musikk som burde oppleves live, og ikke minst er Silvana Imam en personlighet som bør sees og høres med egne øyne og ører. Det er bare å konkludere med det hun selv visste allerede på sin første EP for fem år siden – det finnes bare én Imam.