Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article De gamle er eldst på Trøndelag teater image

De gamle er eldst på Trøndelag teater

I Lang dags ferd mot natt overskygger Trond-Ove Skrødal sine medskuespillere.

I det prisbelønnede stykket som settes opp på Trøndelag teaters hovedscene denne våren følger vi en liten, velstående kunstnerfamilie som i løpet av et døgn skal eksponere sitt aller dypeste og bitreste indre for hverandre, før de tilsynelatende oppløses fullstendig. Svik, skam, håpløshet, men også bunnløs kjærlighet portretteres mens historien til den tilsynelatende harmoniske og vellykkede familien Tyrone rulles ut. Dette selvbiografiske stykket, ført i pennen av Eugene O’Neill i 1941, er svært anerkjent og velrenommert og dermed også et vågestykke å sette opp. Det har Trøndelag teaters egne kritikerroste regissør Johannes Holmen Dahl i stor grad kommet seg helskinnet igjennom.

Anmeldelse: Det latterlige mørke setter ny standard for ektefølt scenekunst

Sprikende prestasjoner

Handlingen er tro mot det originale manuskriptet beholdt på østkysten av USA, på landstedet til familien Tyrone. Fru Mary Tyrone er portrettert glimrende av trønderveteran Hildegunn Eggen. Som bitter mor og hustru spiller hun svært overbevisende. Eggen evner dessuten å portrettere avhengighet på en respektfull og troverdig måte, med en rørende og varm tilstedeværelse på scenen. Samspillet med Trond-Ove Skrødal, som gestalter rollen som far James Tyrone, er svært godt og de to har kjemi, gnist og timing på scenen.

Dessverre har ikke disse prestasjonene smittet over på det øvrige ensemblet. Eggen og Skrødal redder langt på vei samspillet med de øvrige karakterene i stykket. Den yngste sønnen i huset, Edmund, gestaltes av Vetle Bergan. Han fremstår ikke som moden nok som skuespiller for denne rollen. Han leverer ikke replikkene så inderlig som man skulle håpet i møte med Eggen og Skrødal, men virker heller karikert. Jon Lockert Rohde sin rolletolkning av James Tyrone Junior er det ikke spesielt å utsette på, men den har heller ingenting som fester seg til minnet. Kjemien mellom Rohde og Bergan er ikke tilstedeværende. Ingrid Unnur Giæver virker stiv og ukomfortabel på scenen som tjenestepike Cathleen.

Vellykket scenografi

Skrødal er den virkelige stjernen i oppsetningen av dette stykket, og verdt turen til Trøndelag Teater alene. Han har en enorm tilstedeværelse og pondus på scenen, og virker naturlig og opplagt. Skrødal er rett og slett glimrende, og løfter sammen med Eggen dette stykket opp til det nivået som forventes av et slikt stjerneensemble.

Ellers er de øvrige elementene i denne oppsetningen svært gode. Scenografien rammer historien inn med bruk av effekter, lyd og lys. Her har scenograf Nia Damerell og lysdesigner Eivind Myren gjort en strålende jobb, hvor resultatet er enkelt og effektfullt. Et ekstra pluss er at rolleinnehaverne trakterer alle instrumenter selv. Dette tilfører stykket noe unikt og friskt. Musikk og låtvalg (lyddesign ved komponist Alf Lund Godbolt og Mikael Gullikstad) fremstår også som svært vellykket.

Les også: Fem arkitektoniske perler du ikke visste om

Ujevn, men severdig

I Lang dags ferd mot natt bæres helhetsinntrykket i stor grad av rolleinnehavernes enkeltprestasjoner. Det bærer denne oppsetningen på Trøndelags hovedscene preg av. Første akt er i hovedsak farget av Eggen og Skrødals tilstedeværelse på scenen og kjemien dem imellom. Annen akt er preget av at de øvrige skikkelsene i stykket tar større plass. Dessverre evner ikke disse rolletolkningene i like stor grad og fange publikum og holde på vår oppmerksomhet, noe som er absolutt nødvendig i et stykke som varer i 3 timer og 40 minutter, inkludert pause. Annen akt kjennes rett og slett lang og tidvis litt kjedelig.

Lang dags ferd mot natt har til tross for ujevne prestasjoner blitt en menneskelig gjenkjennbar og vellykket affære i regissør Holmen Dahls hender, hvor scenevante skuespillere virkelig viser at erfaring er gull. Det er lov å håpe at de yngre og håpefulle skuespillerne i dette stykket tar til seg sårt tiltrengt lærdom av sine eldre kollegaer.