Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article «When shit hits the fan, is you still a fan» image

«When shit hits the fan, is you still a fan»

Jackson-anklager er igjen et tema, denne gangen ti år for sent og ute av balanse.

Michael Jackson har vært et brennhett tema i det siste, med HBO-dokumentaren Leaving Neverland som nylig ble vist på NRK. I dokumentaren greier Wade Robson og Jimmy Safechuck ut om forholdet mellom dem og Jackson, og kommer med detaljerte historier om hvordan kongen av pop forgrep seg på dem. At Michael Jackson blir beskyldt for å være en pedofil overgrepsmann er ikke noe nytt, og de som fulgte med på rettssakene mot han har for lengst gjort seg opp en mening rundt skyldspørsmålet, og de er veldig splittet.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener selv. På den ene siden skal man tilrettelegge for og oppfordre til at ofre for voldtekt og mishandling skal stå fram, noe samfunnet har blitt til de grader bedre på i det siste. På den andre siden finnes det ikke et håndfast bevis på beskyldningene mot Jackson, selv etter to rettssaker og to ekstensive FBI-etterforskninger. Mange er likevel overbevist, mye på grunn av massemedienes dekning av rettssaken i 2005. Episoden er omtalt som en av de mest skammelige i journalistisk historie i ettertid, da de tok i overkant parti i saken.

Leaving Neverland leverer også kun anklager, denne gangen ti år etter den anklagde sin død. Regissør Dan Reed vet helt klart hva han mener, og har laget dokumentaren bevisst ensidig. Jackson-familien har ikke fått muligheten til å komme med motsvar. Selv om det er bøttelass å ta av på troverdigheten til Robson og Safechuck. Dette er ikke måten man driver seriøs journalistikk her i landet, og denne dokumentaren er absolutt ikke noe vi bør vise på statskanalen vår. For tre år siden kunne nok aldri denne dokumentaren i det hele tatt blitt laget. At det plutselig er akseptabelt å flytte standardene tilbake til der de var i 2005, er nok et symptom på post-Trump journalisme.

Det dras sammenligninger mellom anklagene de to kommer med, og overgrepsanklagene mot Hollywood-topper som har florert de siste årene. Det er en vesentlig forskjell her man må merke seg. Jackson har vært i rettsak for dette før, og har blitt frifunnet, for ikke å nevne at han for lengst forlot denne verdenen, og er dermed ikke her for å beskytte seg selv. Robson og Safechuck har de siste årene saksøkt Jackson-familien for millioner, og det kan virke som om dette er et forsøk på å endre populærmeningen i de sakene for økonomisk vinning, framfor justis.

Man snakker om at man skal skille kunsten fra kunstneren. Jeg mener at det utsagnet ikke på noen måte er relevant her. Det insinuerer at Jackson er dømt skyldig. Bevisbyrden ligger på anklageren, og her er det en kraftig mangel på bevis. At NRK forhåndsdømmer og i det hele tatt tenker på å fjerne kunsten fra sine spillelister er uforsvarlig. Jeg vil sterkt anbefale å ta denne dokumentaren med en klype salt. Undersøk bakgrunnen selv og gjør deg opp en mening på egenhånd. Å la seg overbevise av den typen journalisme som denne dokumentaren fremmer, er direkte skadelig.