Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article En forfalsket dødsannonse image

En forfalsket dødsannonse

Jesus og rocken har til felles at de frelser folket og stadig erklæres død og gjenoppstått. Samtidig er det bredere enighet om at Jesus faktisk er død.

Selv om dødsannonsen skrives ofte har rock som sjanger ennå ikke forsvunnet, men ser vi nå tydelige tegn til at den omsider synger på siste verset? Vil den drukne i mylderet av EDM og hiphop, eller vil dødsårsaken være en annen?

Hva en sjangers død egentlig betyr er enda et spørsmål som er like vanskelig å svare på. Det kan bety at den ikke selger lenger, eller at utviklingen har stoppet opp. Eller kanskje at utviklingen har gått for langt, og endt opp i andre sjangre?

En kommersiell død

[ image ]
Foto: Celine Bergundhaugen
Rockens rolle i samfunnet har endret seg i det siste, og eksisterer i dag i limbo. Vi ser rett og slett mindre av den, kanskje faretruende lite, og dette gjør rocken mindre lønnsom siden miljøet har blitt mindre. Konservator Mathias Østrem på Rockheim har prøvd å gi noen svar på hvorfor. Han mener at rocken på ingen måte er død, og at dette er feil spørsmål å stille.

– Vi har snakket om at rocken skal «dø» helt siden 70-tallet, den gang på grunn av discoen. På 80-tallet skulle den dø på grunn av synthesizeren og trommemaskinen. Rockens arena er ikke lenger den mest dominerende sjangeren innenfor populærmusikken.
Han trekker fram at rocken selv var en outsider som erstattet noe eldre, eksempelvis Hendrix som trekkplaster på jazzfestivaler på 60-tallet. Den gang var det jazzens «død» man diskuterte, på samme måte måte som rocken den dag i dag.

– På samme måte som Jefferson Airplane og Jimi Hendrix og sånne type artister som bestemte trendene på 60- og 70-tallets festivaler, så har dagens festivaler en overvekt av pop og elektronika, forteller Østrem.

I tillegg ser man at statistikk over platesalg og listeplasseringer ikke er like dominert av rock som den var. Dette betyr at den kommersielle verdien har falt. Et godt eksempel på dette var da Grammy Award Show i 2018 byttet til reklamepause da prisen for beste rockelåt skulle deles ut. Østrem mener at det er hiphopen som har overtatt rollen som det viktigste kommersielle kulturuttrykket, og at utviklingen den har hatt ligner på rockens. Det betyr ikke at rocken ikke kan gjenoppstå, men det vil ikke være noe som skjer over natta.

– På en annen side har vi kulturer som aldri har vært mainstream og heller aldri kommersielle. For eksempel den ekstreme metallsjangeren, som har vært veldig viktig i Norge, og har hatt relativt stabil oppslutning. Den har aldri vært mainstream, men har alltid hatt sine egne festivaler og miljøer. Selv om metallen ligger litt på sidelinjen er den på ingen måte død.

Et definisjonsspørsmål

[ image ]
Foto: Celine Bergundhaugen
Det er ingen indikasjoner på at rocken ikke kan vokse videre, men vi må passe oss for å ikke glorifisere 70-tallets eksentriske gitarsoloer, mener Østrem. Det kan fort bli kontraproduktivt, selv om det er mye å lære av de gamle.

– Vi ser fortsatt mange som vil spille i band. Det er fremdeles hundrevis av barn som står i kø på kulturskoler og ser på Youtube-tutorials for å lære seg å spille rock. Selv om rocken kanskje ikke ligger på førsteplass på hitlistene lenger, så betyr det ikke at kulturen ikke lever. Vi burde heller spørre hva som definerer rock. Er det en gitar, bass og tromme?

Nostalgien står veldig sterkt blant publikum og musikere, og kan være et hinder for utvikling. Østrem mener at selve bandformatet ikke nødvendigvis trenger en oppdatering, men at vi ikke må henge oss så mye opp i å definere musikken.

– Jeg tror de som sier at rocken er død er de som er imot utviklingen innenfor sjangeren, og kanskje heller vil tilbake til storhetstiden på 70-tallet. Et band som diskuteres mye om dagen er Greta Van Fleet. De har blitt beskyldt for å høres ut som Led Zeppelin, et typisk 70-talls rockeband, men er det rockens redning?

Østrem understreker at det er viktig å anerkjenne det nyskapende musikkmiljøet. Når vi snakker om sjangre blir det feil å sette opp leire og definere for tydelige grenser. Det er tross alt store paraplybegreper vi snakker om.

– Ikke alle vil kalle for eksempel Pom Poko for et rockeband, men det er noe rock der i mine ører. Selv om de kommer fra en annen bakgrunn og er jazzlinjefolk så er ikke poenget hva slags utdanning man har. Der er vi i Norge i dag kanskje litt for opptatte av å holde det ryddig.

Grensene viskes ut

[ image ]
Foto: Celine Bergundhaugen
Videre påpeker han at tilgjengeligheten på musikk gjør at vi kan velge og vrake i mye større grad enn før, og dette gjør at vi ikke trenger å begrense oss til en spesiell sjanger. Før var det mer tydelig hvor folk hørte til i musikkmiljøer, mens i dag kan vi velge på tvers av rock, elektronika og hiphop. Disse krysningene påvirker igjen musikken som blir lagd.

– Det er veldig interessant å se hvordan spesielt den unge generasjonen i dag har vokst opp med både Slipknot og Eminem, og tar screaming og et rått metalluttrykk inn i hiphop. På de hardeste trap-låtene hører man at det er en påvirkning fra rocken. Kanskje det blir en slags hybrid der. Du har også rappere som Post Malone som covrer alt fra Bob Dylan til Nirvana på konserter og tar rockeestetikken inn i musikken sin. Men igjen, da ser vi en forherligelse av den gamle storhetstiden.

Likevel eksisterer det fortsatt et stigma når det motsatte skjer, at rockere bruker digitale hjelpemidler som backing tracks. Østrem mener at denne trenden bare kan bli mer og mer vanlig, og at publikum må godta dette.

– I dag er det jo mange som tar opp musikken sin på soverommet. Soveromspop er et begrep som brukes nå, men for 30 år siden kalte man det low-fi. Den eneste forskjellen er at da tok man opp musikken på en båndopptaker, mens nå imiterer man lyden av denne ved hjelp av digitale hjelpemidler. Dette oppfattes som ærlig og autentisk selv om det ikke høres ut som rock fra rockens storhetstid.

Forskjellige verdener

[ image ]
Foto: Celine Bergundhaugen
Historisk sett har rockemiljøet i Trondheim vært viktig, med artister som TNT, Åge og DumDum Boys. Det er heller ingenting som tyder på at det er mindre viktig med el-gitar og skinnjakke i Bartebyen i dag.

Medlemmene i Waste a Saint har vært en del av Trondheims rockemiljø i flere år, og spiller konserter og gir ut ny musikk i disse dager. Bandet kom fra ulike musikalske bakgrunner da de møttes på Trøndertun for et par år siden. Noen hadde vokst opp med rock, mens andre oppdaget rocken først på folkehøyskolen.

– Jeg drev egentlig med klassisk musikk, men ble positivt overrasket, forteller vokalist Bogey Stefansdottir.

Gitarist Alexander Skomakerstuen gikk derimot på gitarundervisning fra han var åtte år, og har spilt i rockeband mesteparten av livet. Han er trønder, og DumDum Boys står da selvsagt sterkt.

– Vi kan ikke se tilbake på rockens storhetstid, for vi levde jo ikke da. Men man føler seg gammel som hører på det. Når jeg snakker om musikk med de på jobb føles det som vi er i to helt forskjellige verdener. Vi hører jo selvsagt på annen musikk også, men er nok ikke like oppdatert på denne.

Trondheimsrocken lever!

Likevel står rockemiljøet i Trondheim fremdeles sterkt. Selv om Waste a Saint ikke hører til gjengen som sitter i skinnjakke med Maiden-logo, så er de godt kjent med miljøet. De er mer opptatt av at man kan henge litt på tvers av grensene. Å høre på både Maiden, Muse, Arctic Monkeys og White Stripes er lov.

– Det er mye metallfolk i Trondheim. Og hele rockemiljøet her er nok større i forhold til befolkningstallet enn mange andre norske byer. I Bergen er det på samme måte med hiphop, samtidig som det finnes et miljø for det i Trondheim også, sier Stefansdottir.

Likevel er rocken en slags undergrunnssjanger i Trondheim også, som i resten av verden. Det er lite nytt innenfor sjangeren som er kjempestort i dag.

– Men jeg tror det er sunt for den kunstneriske utviklingen. Det gir mer rom for eksperimentering og en «gi faen»-holdning. Man kan tenke at vi kanskje ikke blir så store, men det har ikke noe å si. Så da bare gjør vi som vi vil, sier Stefansdottir.

Skomakerstuen legger til at det er lite penger i dette, og at det er litt trist. Alle i bandet jobber deltid ved siden av studier for å holde liv i musikken. Heldigvis merker bandet oppsvingen i Trondheims uteliv og konsertscener. Ingen av stedene i Midtbyen nå er utelukkende for rock, men dette er de enige om at kan være sunt. Både for publikum og musikere. Det er vanskelig å si om utestedene gjør det bra eller ikke, men de håper at scenedøden vi så for et par år siden ikke gjentar seg.

Våte fantasier om storhetstiden

[ image ]
Foto: Celine Bergundhaugen
Både Stefansdottir og Skomakerstuen nevner flere ganger at den alternative rocken fra tidlig 2000-tallet har gjort inntrykk på dem. Dette var musikken de vokste opp med, men som også har fått beskyldninger for å lene seg for langt vekk fra klassisk rock.

– De som mener dette har det kanskje som en prinsippsak, mener Skomakerstuen.

For selv om for eksempel Muse har latt seg inspirere av elektronika og dubstep på flere utgivelser, så ser de også tilbake på Queen som en stor innflytelse.

– Da de 2000-tallsbandene satt på vorspiel så ser jeg for meg at de hørte på 70-tallsbandene, også ville de covre og ta inspirasjon fra dem til egen musikk. Men det kan ikke bli helt likt, for det er jo en annen tid og en annen setting, fortsetter han.

Når det kommer til spørsmålet om digitale hjelpemidler som backing tracks er lov, er de to uenige. I likhet med Østrem mener de at det kan være et godt hjelpemiddel, men at det kanskje er en for enkel løsning.

– Jeg synes det er helt lov, uten tvil. Jeg skal ikke ta ifra deg skinnjakka di fordi du tar med en Mac, mener Skomakerstuen.

– Det spørs, svarer Stefansdottir.

– Jeg er ikke bare negativ til det, men hvis du trenger noe fra en instrumentalist som du har mulighet til å ha på scenen, så føler jeg at det blir feil. Men om du trenger for eksempel strykere som du har lagt inn på studioinnspillingen, og det er for fett til å ikke ha med live, så for all del.

Skomakerstuen spekulerer i om motstanderne av digital teknologi i rock mangler kunnskap om hvordan musikk faktisk lages. Han kan forstå at folk ser på det som «juks» når de ikke vet hva som skal til for å lage lydene. Om det er juks eller ikke er veldig subjektivt, og derfor skal folk få lov til å gjøre som de vil. Så lenge de koser seg på scenen.

– Selv om metallartister ikke smiler på scenen, så koser de seg de også, sier Stefansdottir og ler.

Dødsannonsen er kun clickbait

– Jeg tror ikke vi er ferdige med å høre det, sier Skomakerstuen oppgitt.

Han refererer til spørmsålet om rocken er i live eller ei.

– Det høres ut som et fripass for å få klikk. Jeg har sett det så mange ganger i musikkanmeldelser, og det brukes som et virkemiddel for å opphøye storhetstiden på 60- og 70-tallet, også da de som blir anmeldt. Men jeg håper for Guds skyld noen skriver det om oss også, for jeg klikker på det med en gang. Det er et forferdelig system som jeg elsker.

Det kan være enkelt for vår generasjon å drømme oss tilbake til 60-, 70- og 80-tallet, ettersom det var noe vi aldri fikk oppleve. Man kan samtidig spekulere i om den æraen er overvurdert.

– Kanskje det var dritt, kanskje de egentlig bare lyver.

– Jeg har vært på lydmannkurs, og der fortalte de at lydkvaliteten på disse konsertene var helt grusom. Men stemningen var sikkert fantastisk, legger Stefansdottir til.

Hun tror rocken går i bølger, som alt annet. Noen ganger kommer det litt større bølger, andre ganger mindre, men det betyr ikke at sjangeren er hverken død eller døende. Det vil alltid finnes folk som trenger en sånn type energi som rocken utstråler.

Om dette handler om energi eller bare preferanser er det litt uenigheter om, for Skomaker- stuen trekker frem at det også finnes mange som liker mye forskjellig på tvers av sjangre.

Uavhengig av preferanser kommer diskusjonen til å fortsette i musikkjournalistikken. Sannsynligheten er stor for at rock som sjanger vil bestå, men spørsmålet er i hvilken form og skala. Vil den fortsette å fylle fotballstadioner eller må den nøye seg med trange kjellere i bakgater og smug?