Min musikkanbefaling: Sonic Youth - Sonic Nurse

Støyrock kan for mange være en vanskelig sjanger å sette seg inn i, men Sonic Nurse loser deg relativt skånsomt gjennom opplevelsen.

Publisert Sist oppdatert

Sonic Youth har unektelig hatt en stor inn-flytelse på indiebevegelsen siden de ga ut sin første plate på starten av åttitallet. En helt særegen sound og en til tider kynisk utnyttet bransjeteft, gjorde bandet til et naturlig knutepunkt mellom musikkbransjen og flere amerikanske og britiske indieband. Her bruker jeg indiebegrepet veldig bredt, vel å merke.

Anmeldelse: – Groovy og grenseløst med Skadedyr på Verkstedhallen

Av en hel horde band som drev med postpunk og no-wave i New York, var Sonic Youth også blant de første som ble tilbudt en kontrakt hos et stort plateselskap, Warner, med nesten ubegrenset kreativ frihet. Dette kom selvsagt ikke uten klageskrik fra indiescenen, men innflytelsen bandet fikk som følge av kontrakten er ikke til å feie under teppet, for man hører ennå hint av Sonic Youth-soundet i dagens indierock.

Mang et indieband har altså forgjeves prøvd å gjenskape soundet til Sonic Youth opp gjennom årene, og ennå er det ingen som helt har klart å knekke koden. Det er virkelig ikke noen som måler seg med den intensiteten og det lydlandskapet Sonic Youth manet fram, som best beskrives som «lydliggjort storbyangst». Derfor synes jeg flere burde ha kjennskap til musikken deres, og selv om det er vanskelig å løfte fram bare én plate fra diskografien deres, er en god vei inn i den Sonic Nurse fra 2004.

Plata kom relativt sent i karrieren til Sonic Youth, og man merker godt at de har spilt sammen i over 20 år. Gitarpartiene til Thurtson Moore og Lee Ranaldo smelter ofte sammen til et vakkert og kaleidoskopisk tema for så å bryte ut i en øresusende blowout. Andre ganger holder en av dem fortet sammen med rytmeseksjonen mens den andre klikker bananas. Selv om støypartiene er noe mindre intense enn på tidligere utgivelser, er de fortsatt like utforskende og veies bedre opp med sterke hooks og melodier.

Les også: Sammen alene foran skjermen

Oppå alt dette veksler de to gitaristene og bassist Kim Gordon på tekstforfatter- og vokalistrollen. Slik får musikken ennå mer variasjon, siden hver av dem tilfører sitt eget distinkte preg både tekstmessig og melodisk. Det må også sies at alle sangstemmene i bandet besitter en skranglete indieskjarm som fort kan bli slitsom, men heldigvis veksler de på vokalrollen ofte nok til at dette blir en styrke framfor en svakhet.

Sonic Nurse kan fortsatt være litt utfordrende for en førstegangslytter, men jeg vil oppfordre til å tvinge seg gjennom platen i hvert fall én gang, for det er mange gode låter oppi alt bråket. Det hjelper også å tenke på støyen som bare nok en uttrykksmåte, eller en annen måte å bygge opp og avløse spenning i låtene - de har med andre ord byttet ut harmonilæren til Bach med fuzzpedaler, feedback og funky klanger. Og så må vi ikke glemme at det er snakk om uavhengig rockemusikk her. Av og til må det være litt stygt for å groove.

Powered by Labrador CMS