Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Sterkt debutalbum fra Billie Eilish image

Sterkt debutalbum fra Billie Eilish

Billie Eilish tar sølvfatet hun har fått og serverer en delikatesse tilbake på det.

17-åringen Billie Eilish har det siste året, som ut av det blå, eskalert seg fra å være nærmest ukjent til å toppe lister med hver eneste singel. Dette er ikke uten grunn. Mange mener at hun er en såkalt industriplante, altså at hun er formet fra grunnen og dratt fram i lyset av plateselskapene. Grunnen til det er blant annet at foreldrene er tett knyttet opp mot musikkmiljøet, og at hun i hovedsak er produsert av broren Finnegan, som allerede har en fot innenfor. Selv om hun muligens er vestens svar på et kpop-idol, viser Eilish at hun fortjener plassen sin som blomstrende popdronning på debutalbumet When We All Fall Asleep, Where Do We Go?

Albumet starter med låta «bad guy», med en tung, nærmest klubbaktig basslinje. Med et hardt temposkifte mot slutten og talentfulle rimmønster vises styrke fra første sekund. Neste låt ut, «xanny» kommer med et stilskifte i vokalen, men med den samme forvrengte bassen i grunn. Eilish treffer på både tematiske og unike linjer, og beviser at hun ikke bare er en kraftig og sår kvinnelig vokalist i en rekke av mange.

Etter «you should see me in a crown» som ble tidlig sluppet følger «all the good girls go to hell» med en instrumentell produksjon i kontrast med den elektroniske vi har tidligere hørt. Singlene «wish you were gay» og «when the party’s over» følger bra plassert før vi ledes inn i andre halvdel av albumet med «8», som virker mer som en interlude uten substans.

«my strange addiction» er mer poppete enn det vi har hørt tidligere på albumet, og minner om det tidligere prosjektet dont smile at me. Etter «bury a friend» kommer en trio av nye låter som bryter den harde stemningsoppbygningen med roligere deler, før Eilish gir sin avskjed på medleyen «goodbye». Selv med et svakere andreparti tydeliggjør Eilish at hun ikke bare er et resultat av nepotisme, men talent.