Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Folket vil bedras image

Folket vil bedras

Gjennom en noe uengasjert skildring av en gjennomkorrupt leder gir Loro gir et interessant og viktig perspektiv på tidsånden.

Anmeldelse

Hva slags type er egentlig selveste Silvio Berlusconi? Med filmen Loro gir regissør Paolo Sorrentino et perspektiv på hvordan det kan se ut på innsiden av en gjennomsyret korrupt, mannssjåvinist statsleder. Dette er en film som akter å portrettere Italias sagnomsuste tidligere statsminister Berlusconi, men samtidig peke en krass finger mot det italienske folk og deres egne laster. Hvem kan egentlig klandres når en maktkåt gammal gris kan sitte som en verdensnasjons øverste leder i flere regjeringsperioder? Gjennom Sorrentinos fantastiske bilder skildres en mektig og skamløs gubbe som tar sjarmen i bruk for å få sin vilje i enhver situasjon. Problemet er at de fleste lar seg sjarmere.

Historien om Berlusconi er godt kjent, og selv om flere momenter av hans regjeringsperiode allerede skildret gjennom nyhetsbildet, gjenfortelles de her, dog på et langt mer kunstferdig vis enn i tabloide avisoverskrifter. Sorrentino står blant annet bak regien på den prisbelønnede La grande bellezza (2013), som vant både Golden Globe og BAFTA. Regissørens grandiose utrykk i lyd og bilde gjenoppstår her, men dessverre blir det litt kjedelig og langdrygt i denne filmen. Skildring av for eksempel naken kvinnekropp og dop framstår noe umotivert i såpass store doser. Dette har filmen høstet kritikk for i hjemlandet, der den ble presentert i to deler for et italiensk publikum allerede for et år siden. Filmen har også blitt kritisert for å ikke være politisk nok blant hjemmepublikummet.

Loro styrer unna de store politiske spørsmålene direkte, men føles ikke upolitisk av den grunn. Italienere som har lagt, og fortsatt legger svært mye godvilje til når det gjelder sin falne statsleder får som gjennomgå. Om enn på mer symbolsk vis. Mellom bøttevis av hedonisme og korrupsjon er det riktignok ikke så mye som blir sagt. Til slutt står en film som har potensial til å si så mye mer enn den faktisk gjør om en av tiårets mest karismatiske ledere og superskurker. Det er synd, denne filmens mulige rekkevidde tatt i betraktning. Skuespill (hovedrolle ved en glimrende Toni Servillo) og filmatiske virkemidler er det ingenting å si på, ei heller et treffende og messende lydbilde som understreker hva slags endelikt vi er kommet til. Som film kan en likevel trygt vente med å se denne til den legges ut for strømming, da den totalt sett på ingen måte når opp til for eksempel La grande bellezza. Derimot bringer den med seg en viktig, politisk kommentar. Det er et banalt, men ikke desto mindre viktig perspektiv: De som lar seg lure av den korrupte lederen har også et demokratisk ansvar.

Sorrentino har etter sigende hevdet at filmen hverken tar standpunkt for eller mot Berlusconi. Likevel, i et inferno av gjennomkorrupte byråkrater, nakne damer og fri flyt av rusmidler skildres en forfengelig og forferdelig selgertype med enorme maktambisjoner. Han er ufyselig, det vet vi, men så har også sjakalen allerede fått sin straff (kanskje ikke nok straff all den tid han stadig stiller til valg). Til tross for at Berlusconi får kjenne det der det antageligvis smerter mest, er det i førsteomgang de som står ved hans side i tykt og tynt som nå får passet sitt påskrevet. Man kan ikke unngå å tilgi Berlusconi – han gjør bare det han kan med sine evner og sin makt, i et system som virker skapt for å smøres med trusler og svarte penger, hos et folk som ikke ønsker annet enn å la seg forføre fra sans og samling. I hvert fall er det dette som skildres i Sorrentinos Loro.

Filmen sier ikke mye nytt om Berlusconis regjeringstid, men den evner å fremme noe essensielt ved vår samtid. Med oppblomstrende politikerforakt og et jevnt over lite velmenende miljø i kommentarfeltene, ser det ut til at flere har glemt at de selv også må regnes som tilregnelige og dermed ansvarlige bestanddeler av et velfungerende demokrati. Det gjelder også evnen til å gjennomskue og ansvarliggjøre slue politikere som helt åpenbart taler med doble tunger. Til tross for at Loro tidvis halter, er det ikke tvil om at det er en viktig film for ettertiden. Ikke bare som et monument for Berlusconis tid på tronen, men som en kommentar til alle oss som gjerne lar oss forføre av karisma og glamour både til høyre og venstre, men som ikke evner å se vår egen rolle oppi det hele.