Komatøsen viser at komedie er vanskelig

Komatøsen har øyeblikk med god humor som dessverre overskygges av overspill og klisjeer.

Publisert Sist oppdatert

Noen teaterstykker er nesten like gode på papiret som på scenen. De kommer til live selv når du leser replikkene i manus, og den elegante dialogen kan stå på egne bein. Komatøsen er ikke et sånt stykke, det er fullstendig avhengig av sin scenografi, lydeffekter og blinkende lys for å skape underholdning. Fjerner man dette er resultatet en noe klisjepreget og uinspirert affære som minner mest om en forglemmelig førti minutters ettermiddags-sitcom på TV2 .

Stykket foregår inne på et sykehus, der den titulære «komatøsen» ligger i et, ja, koma. Hovedpersonene er den materialistiske og streite datteren Ingrid, og den noe enfoldige sønnen Severin. Ablegøyene starter når barna får kontroll over morens finanser, og begynner å skrive bøttevis av sjekker for å innrede sykehusrommet i gullbelagte møbler. Her fungerer scenografien godt. Etter hvert som Ingrid bruker mer og mer penger på lysekrone og gyllent speil fylles rommet opp til det absurde. Historien skaper en grei arena for humor på tross av sin forutsigbarhet, og det sjokkerer nok ingen at de to søsknene til slutt får en lærepenge i form av en finansiell smell.

I løpet av stykket dukker det opp flere bikarakterer: Severins to døtre, som fungerer som stykkets samvittighet, og advokaten, som forøvrig har noen morsomme replikker, i hvert fall hvis man ser bort fra en viss Orderud-vits. I tillegg har man komatøsens alternative søster, som oppfyller parodien av den borgerlige new-age-buddhisten til punkt og prikke. Det er også sykepleieren, som fungerer som en streit motvekt til søsknenes ablegøyer. Sykepleieren gjør for øvrig også stykkets beste skuespillerprestasjon. Der mange av karakterene lider av akutt overspill, er hennes humor underdrevet heller enn overdrevet. Den tydeligste lærdommen etter denne oppsetningen er at replikker ikke blir morsomme bare de ropes høyt nok. Jeg mener slettes ikke at det er dårlige skuespillere, tvert imot, men at å spille humor er vanskelig.

LES OGSÅ: Slik blir AtBs nye rutenett.

Komatøsen er drøye førti minutter grei underholdning. At stykket er en helt hjemmesnekret affære med et internt manus er spennende, og SIT skal ha honnør for å prøve seg på en notorisk vanskelig sjanger. Det man virkelig skulle ønske var at et studentstykke turde å ta litt flere sjanser, heller enn å gå til gamle, uttørkede humorbrønner .

Powered by Labrador CMS