Wet Dreams - Wet Dreams

Selv om Wet Dreams kan kalles en supergruppe av et sideprosjekt, så er Wet Dreams sin debutplate noe helt eget. Den selvtitulerte skiva er en hyllest til den skitne hardrocken og moderne punk. Lydbildet blir sjeldent mer smuldrete enn her.

Plata åpner med «Band Aid», en mørk og sint punklåt med hooks gjennom hele låta. Det minner veldig om Ramones sin vinnende oppskrift på låtskriving – kort og repetitivt, men fy som det fenger. Dette er stikkord for den røde tråden gjennom hele plata, selv om graden av sinne varierer.

Anmeldelse: Wet Dreams på Trondheim Calling

«Radioactivity» ble sluppet som en singel i forkant og rakk å utmerke seg som en forhåndsfavoritt. Det er et enklere og lysere lydbilde, til tross for et dystrere budskap. Her går bandet litt utenom den klassiske Ramones-måten å skrive på, da de legger inn en fet gitarsolo. Dette beviser egentlig bare at Wet Dreams består av teknisk bedre musikere.

Om hardrock ikke er din greie kan du fortsatt legge til «Roliglåta» i lista di. Den er nokså fin, og blir heldigvis hverken svulstig eller kjedelig, da den beholder el-gitaren, senker tempo, og fremstår som ærlig. Den er det fint tilskudd og gjør Wet Dreams som helhet mer variert og spennende, uten å miste den røde tråden.

Sluttrioen, «Blueslåta», «Beautiful» og «I Told You / Drugs», er en drømmeavslutning på et etterlengtet album som tar den moderne rocken på alvor, samtidig som klassisk punk bevares etter beste hensyn. Selv om helheten i albumet er velorganisert, så er disse tre som enkeltlåter noen favoritter. Hvor enn ulike de er i lydbilde og ikke minst bruk av humor.

Jeg spår at dette blir manges soundtrack gjennom starten av sommeren og grillsesongen. Her har du klassisk punk uten at bandet tar seg selv høytidelig i det hele tatt. Du har skitne, kompromissløse lydbilder som belager seg på dårlig mikrofon og fet gitar. Og ikke minst – en dæsj psykedelisk til å hypnotisere deg. Hva mer kan du ønske deg?