ILDSJEL: Marte Osvoll Valderaune brenner for veiteprosjektet.

Revitalisering av veitene i Midtbyen

Veiteprosjektet skal vekke til live Midtbyens opprinnelige sentrum, ved hjelp av stort engasjement fra næringsdrivende og arkitektstudenter.

Publisert Sist oppdatert

Ordet veit betyr grøft, men er kanskje mest kjent som et uttrykk brukt om Trondheims mange bakgater og smug.

På en tur gjennom Trondheims veiter viser arkitekt Marte Osvoll Valderaune fram for­skjellige påbegynte tiltak som prosjektet har iverksatt. I Brattørveita henger det tegninger utarbeidet av arkitektstudenter som har jobba med prosjektet, med forslag til hvordan bygning­ene i veitene skal se ut.

NY FASADE: Bygninger etter at veiteprosjektet har fjerna tagging og malt.

De har hengt opp lamper og lyslenker i de trange veitene, fjernet tagging fra bygningene og fått bort ugress. De jobber også med å få bort annet avfall. I tillegg har flere av bygningene blitt satt i stand, i samarbeid med eierne. Riktig type brosteinen er en viktig del av estetikken.

Nostalgisk: Kjell Harry Lyngås eier Café Le Frère. Han lager møbler selv, og er opptatt av det autentiske.

– Vi jobber en del med å finne brostein, fordi fargene har så mye å si. Helst skal fargene være varme, hvis ikke blir det en veldig kald by, kan Valderaune fortelle.

Et prosjekt som engasjerer

Som ferdigutdannet arkitekt ble Valderaune med på prosjektet. Hun opplever at folk blir veldig engasjerte når de først får høre om prosjektet og får øynene opp for potensialet som ligger i veitene.

Veiteprosjektet


* Startet i 2017 og skal være ferdig i 2020.


* Ledet av Byantikvaren i et samarbeid mellom Trondheim kommune, Riksantikvaren og Trøndelag Fylkeskommune.


* I tillegg arbeider prosjektet tett sammen med NTNU, Næringsforeninga (NiT), Midtbyen Management, Statens Vegvesen og Visit Trondheim.


* Spesielt viktig for prosjektet er det treårige samarbeidet med masterstudenter i arkitektur ved NTNU, som fokuserer på revitalisering og istandsetting av bygningene i de historiske veitene i Nerbyn.

– Det er noe som opptar folk. Folk ser viktigheten i å bevare det som er og ta vare på kvalitetene i byen. Vi ser på alle arrangementer som vi har at interessen for disse områdene er stor. Vi har gjennomført Kulturnatt i veitene de to siste årene, og har hatt over 1000 besøkende. Vi har også hatt veitevandringer med over 200 deltakere, forteller Valderaune.

Brattørveita har en lang historie som strekker seg tilbake til middelalderens Trondheim. Her reiste folk fra Fosen over Trondheimsfjorden, og det naturlige første stoppet ble Nerbyn. Det var her det skjedde. I noen fargerike trehus i samme veita var det hostell før, og her lå også Trondheims spritsjappe.

Tryggheten i en lampe

Idet vi krysser en veit, blir en ny lampe i anti­kvarisk stil hengt opp. Gjenbrukte lamper er nå istandsatt og ombygd slik at alle fungerer for første gang på lenge. Valderaune kan fortelle at folk setter spesielt pris på lampene, rett og slett fordi det føles tryggere for folk å gå ute når det er oppført belysning i veitene, i den ellers så mørke vinterstida.

– Forhåpentligvis kan det få folk til å bruke veitene mer og gå der året rundt, slik at stedene føles trygge og ikke blir glemt, sier Valderaune.

I tillegg er Valderaune, sammen med de andre partene i prosjektet, opptatt av at nærings­drivende skal ta over førsteetasjene i flere av de gamle trehusene. Spesielt i hjørnegårdene. Det ligger dessuten an til at det kanskje blir flere besøkende i veitene fremover.

– Nå har jo Fagn fått Michelin-stjerne og de holder til i Credoveita, sier Valderaune.

Et tverrfaglig samarbeid

Ola Hjelen går fjerde året på master i arki­tektur, og var med på veiteprosjektet høsten 2018, gjennom kurset Bygningsvern i Taraldsgårdsveita. Hjelen ble så begeistret for pro­sjektet at han i vårsemesteret har valgt å jobbe videre med tematikken gjennom kurset Transformasjon. Hjelen var på gruppe med tre-fire medstudenter som bestod av arkitekt­studenter. I tillegg hadde hver gruppe med en student fra kulturminneforvaltning.

– Det var et veldig interessant og virkelig­hetsnært prosjekt, som er med på å gi noe tilbake til samfunnet. Der jobbet vi med bygninger som egentlig aldri har blitt grundig dokumentert eller vist noe særlig kjærlighet på flere år. Vi fikk jobbet tett opp mot beboerne og fikk en god for­ståelse av bygningene gjennom undersøkelser, oppmålinger og dokumentering, sier Hjelen.

Hjelen forteller at det som er interessant er når man begynner å oppdage nye ting og kvaliteter ved bygningene du vanligvis ikke legger merke til ved første øyekast. Han forteller hvordan du begynner å se sammenhengen i bystrukturen, og hvorfor ting er bygd som de er. Hjelen legger også til innvirkningen folk har på veitene når de bruker byen.

– Folk som går i veitene tenker kanskje ikke så mye over det, men de bidrar jo mye til stemninga i Midtbyen.

Omsorg til bygningene

Under Kulturnatt høsten 2018 hadde veite­prosjektet hovedsete i Taraldsgårdsveita, samtidig som studentene hadde feltkontor i den gamle fiskehallen i samme veit, forteller Hjelen. Her var det undervisning på morgenen, og uformell prat med folk og huseiere i veitene etterpå. Under prosjektet jobba Hjelen med tilbakeføring av en gammel murgård, som opprinnelig var bygd som et snekkerverksted.

– Det har ikke blitt vist såpass mye omsorg for bygningene vi har jobbet med på flere år. For noen av dem muligens ikke siden de ble oppført på midten av 1800-tallet, sier Hjelen.

Små grep

Hjelen håper at det studentene har gjort kan bidra til at det skjer mer i Midtbyen og i veitene, slik at flere folk får øynene opp for kvalitetene som ligger der.

– Det er et område det er lett å ta for gitt. For hva er Midtbyen uten de smale veitene og den gamle trehusbebyggelsen? Det er kanskje det som gjør byen annerledes fra andre byer, sier Hjelen.

Hjelen poengterer viktigheten av prosjektet og legger til at det er små grep som skal til for å ta vare på disse områdene. Det er ikke mye som skal til, med alt potensial som ligger der fra før.

– Allerede gjennomførte tiltak som montering av belysning, blomster og fjerning av ugress vil forhåpentligvis fungere som en katalysator og føre til en holdningsendring blant folk som bor og ferdes i veitene, mener Hjelen.

Tid for nostalgi

På hjørnet av Brattørveita ligger Café Le Frère, som eies av Kjell Harry Lyngås. Kafeens fasade med mørkt treverk skiller seg ut fra de andre bygningene, og gir assosiasjoner til en svunnen tid. Inne i lokalet henger det planter ned fra taket og selve atmosfæren er lun og hyggelig. Lyngås starta opp i 2015, og har kunnet følge med på veiteprosjektet helt fra starten. Kaféeieren forteller at han har planer om å bygge en liten scene i lokalet. Dette er bare starten og en av mange planer. Lyngås peker på et bilde som viser den samme bygningen kafeen hans ligger i, men fra 1920-tallet. Det ser nesten identisk ut i dag.

– Jeg begynte å restaurere da jeg tok over bygården her i 2015. Uttrykket er ment å gjenskape det autentiske fra 20-tallet, forteller Lyngås.

For eksempel kan Lyngås fortelle at gamle håndverkstradisjoner er tatt i bruk, slik at det meste i kaféen skal se mest mulig autentisk ut, og han har prøvd å gjenskape bildene han har sett hos Byantikvaren.

– Stilen her er nok annerledes enn hos kjedene. Bordet er eget design, og med gjenbruk av tømmer og stål som ble revet i forbindelse med arbeidet her. Dette med nostalgi er ikke så dumt. Vi har avansert utstyr for måling av kaffen, så det blir en slags symbiose av det gammeldagse og det nye. En av tingene som vi gleder oss veldig til å få på plass er autentiske dørhåndtak i messing, sier Lyngås.

Lyngås kan fortelle at Brattørveita og området rundt har mye spennende historie, og han kan også skimte med noen andre fakta.

– Borte i gata har det vært spilt inn en scene fra Bør Børson, for eksempel. Det var også et ganske lugubert strøk i gamle dager. Det var hoteller med «tilbud» og da det var alkoholforbud var det «tesalong» borte i gata her.

Smitteeffekt

– Det har vært et kjempeprosjekt, spesielt inn­­satsen til studentene, som tegner, maler og skraper. Det er en smitteeffekt over veite­prosjektet. Når en bygning blir restaurert, vil eierne av nabobygningen bli inspirert til kanskje å gjør det samme, tror Lyngås.

Lyngås syns folk snakker for negativt om byen, og at det er flere positive ting som skjer i området, sammen med veiteprosjektet.

– For eksempel har Grano åpnet på hjørnet, Britannia har åpnet igjen og torvet vil snart bli fint. Det som også er positivt nå, er jo at ting blir mer innbydende når våren kommer.

Borte på veggen, over en vintage fløyelssofa, henger det noen tegninger og malerier. Hvem er det som stiller ut?

– De som spør får lov. Vi tar ingenting for å stille dem ut, og vi tar ikke noe hvis du selger. Det positive for oss er at det blir vegger som på en måte blir dynamiske – de skifter stemning og form, farge, og ukjente kunstnere får en plass å uttrykke seg; neste måned er det en ny kunstner på veggene der, og slik vil det fortsette så lenge det kommer noen som vil stille ut, sier Lyngås.

Powered by Labrador CMS