Folka i Bakken

Det er mange mennesker i Trondheim som vil redde verden.

Publisert Sist oppdatert

Vegar Ottesen

Fakta

Bakkefestivalen arrangeres for tredje og siste gang, og har som mål å økekunnskapen om bærekraftighet og miljøhos innbyggerne i Trondheim. Måleter å motivere til økt miljøengasjementgjennom positive kulturopplevelser. Åformidle det bærekraftige budskapethadde ikke vært mulig uten mennesker iTrondheim med vilje og visjon. Gjennomfotoprosjektet «Folka i Bakken» harviktige bidragsytere til Bakkefestivalenblitt portrettert. Disse menneskene harvært med på å bygge opp hva festivalener og står for. Dette er folka i bakken.

Prosjektet i sin helhet kan oppleves somutstilling på Bakkefestivalen, lørdag 4. mai.

– Jeg vil være en del av løsningen.

Hva om det finnes et stoff som kan erstatte plast i matinnpakking? Et naturlig materiale som har potensialet til å være like effektivt, men som er enda mer miljøvennlig, fullstendig nedbrytbart, ugiftig, sterkere per gram enn stål og som også kan produseres fra gjenbruksafall? Vegar Ottesen forsker på nettopp dette ved NTNU, og ønsker å dra verden i riktig retning når det kommer til klimaproblematikken.

– En periode jobbet familien min og jeg som frivillige på barnehjem i Sør-Amerika. Jeg la merke til at barna fikk melk, og tenkte at de ansatte dermed visste en del om ernæring og brukte pengene sine klokt. Det viste seg å ikke være melk, men maismel blandet med vann. De trodde at dersom vannet bare hadde samme farge som melk ville det ha tilsvarende effekt.

– Jeg så menneskelig desperasjon på nært hold. Etter disse opplevelsene har jeg tenkt «det kunne like gjerne vært meg», men jeg har fått et utrolig privilegium å være født som norsk: tilgang på utdannelse og ressurser. Det er helt utrolig for en verktøykasse vi får fra fødselen, som overhodet ikke er selvsagt. Å innse dette har formet meg i det meste. Livsmottoet mitt er å forlate verden et bedre sted enn den jeg ble født inn i. Eller i det minste å dra i den retningen.

Vegar jobber nå med nanocellulose. Plast er i dag en av de store miljøutfordringene, og Vegar forsker på naturens eget nedbrytbare materiale som kanskje en dag kan erstatte plast: nanofibre man finner i planters cellevegger.

– Nå ser jeg på de større egenskapene til nanomaterialer. Hvordan kan vi bruke ressurser vi har store mengder av, men som vi ikke utnytter nok? For eksempel nanofibre fra rekeskall eller matavfall. Dette kan også brukes til alt fra bandasje ved brannskade, produksjon av betong, eller gjøre resirkulerbart papir sterkere, sier han.

Les også: Humor til forlystelse og forargelse

Ureist er det nye kortreist

Mikrogartneriet tilbyr helårsløsninger for plantedyrking med spesielt fokus på moderne plantelys, plassbesparende løsninger og vannbasert dyrketeknikk. De bruker ledlys for å å tilpasse planters vekst, og vil at folk kan ha en liten kjøkkenhage året rundt.

– Det er ureist som er det nye kortreist. Alt du kan lage på stedet er bedre enn det som fraktes. Vi ønsker at dette skal ha en smitteeffekt, og at det blir like selvfølgelig med liten kjøkkenhage som produserer urter eller mat, som det er naturlig å ha et kjøleskap. Tidligere var det ikke vanlig å ha vinskap, men nå er det flere som kjøper det. Urteskap eller planteskap bør bli en naturlig del av hjemmet.

– Vi tilpasser lyset etter fasen planten er i, og utvikler lys og frekvenser ut i fra kundens ønske og plantens behov.

Bygde eget minihus

– Folk må bli mer motiverte til å leve miljøvennlig. Man kan leve miljøvennlig uten å minke levestandarden. Det er fantastisk å bry seg om omgivelsene sine og være oppmerksom på kretsløpet rundt seg, sier Ola Ravn og Line Fjørstad.

I 2017 flyttet Ola Ravn ut i en lavvo i Bymarka. Han drømte om å bygge et minihus, en trend som flere år hadde vært aktuell i USA. Mens han lå i Bymarka og det nærmet seg vinter fikk han beskjeden: søknaden om å bygge minihus på Svartlamoen var godkjent. Det nye lille huset ville han dele med kjæresten, Line. Men hvorfor ville de bygge sitt eget lille univers?

– Det handler om å leve livet etter magefølelsen og kjærlighet, og gjøre det man har lyst til. Friheten som ligger i det fenger meg. Man har frihet til å gjøre det man har lyst til uten å bekymre seg for penger, sier Ola Ravn.

Huset er er bygd for miljøvennlig hensikt. På taket har de åtte solcellepanel, som gjør dem selvforsynt med strøm tre fjerdedeler av året. Huset er også bygd uten plastikk i veggene, noe som gjør at det puster mer enn moderne hus. De bruker også naturlig ventilasjon og oppvarming med vedfyring.

Les også: Revitalisering av veitene i Midtbyen

Ungt miljøengasjement

– Jeg og mamma hadde en plan om det ble vedtatt oljeboring i Lofoten – vi skulle reise opp og lenke oss fast til ett eller annet, sier Anna Solheim Hilstad og ler.

Hun er Bakkefestivalens miljøansvarlig, og vier mye av tiden sin til klimakampen. I fjor var hun miljøarbeider for både Pstereo, Juba Juba og Festningen, og skal i juni, sammen med Natur og Ungdom, arrangere klimafestival under navnet Plastihvalen.

– Jeg kan ikke sitte her og se på at verden går til helvette når det er tydelig at klimaendringene er reelle. Vi ser at det allerede har gjort store skader ved norsk landbruk og matproduksjon.

Bananer i lange baner

En tredjedel av maten som produseres blir aldri spist. I Norge kastes 385 000 tonn mat i året. Det er det samme som et tog av godsvogner fylt med mat som står tett i tett fra Trondheim til Lillehammer.

– Mottoet vårt er «Vi gir mat, mennesker og miljø en ny sjanse». Vi jobber mot matsvinn og matfattigdom, og samler inn mat som ellers ville bli blitt kastet. Dette gir vi videre til veldedige organisasjoner som Bymisjonen og Omsorgskafeen, sier Marte i Matsentralen, som hver måned når ut til over 2000 mennesker i Trondheim.

Matsentralen er en ideell forening som drives fortjenestesfritt. De mottar 20 tonn mat i måneden. Maten kommer fra grossistene og produsentene i Trøndelag, altså de store lagrene som forsyner butikkene. Butikkene som kjøper inn maten fra disse lagrene har krav på en tredjedel av matens holdbarhet. Går matens «tid» over dette, kjøper de ikke inn produktet. Dermed kastes en mengde mat allerede før det har ankommet butikken.

– Vi må få en større respekt for mat. Ta disse bananene for eksempel – de har feil farge for salg i butikk og blir derfor kastet selv om de fortsatt er helt spiselige. Det er sinnsykt å tenke på at bananene har vokst på et tre i Ecuador, blitt fraktet med båt over Atlanterhavet, kjørt med lastebiler til Trondheim, og så stoppes de før de i det hele tatt når butikken, sier hun.

Les også: Sammen alene foran skjermen

Powered by Labrador CMS