Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Forfatternes agenda står i veien for Luxemburg image

Forfatternes agenda står i veien for Luxemburg

Rosa Luxemburg: En biografi vitner om hastearbeid.

Boka, som er skrevet av Ellen Engelstad og Mímir Kristjánsson (begge fra Manifest og Rødt), er svært kortfatta. Det er derfor ikke rimelig å kreve at den dekker alle nyanser ved Luxemburgs liv, tenkning og samtid. Like fullt stiller en slik konsis form store krav til å rekonstruere Luxemburgs liv og teorier, og forklare teoriene på en relevant og opplysende måte. Forfatterne lykkes delvis på første punkt: Hennes liv og levnet er forholdsvis klart og konsist framstilt. De mislykkes derimot på siste punkt. Forfatternes egne politiske oppfatninger og agendaer står i veien for en god forståelse for Luxemburgs teorier.

Framstillinga av Luxemburgs reform- og revolusjonsteori tjener som et godt eksempel. Luxemburgs pamflett om emnet var skrevet som polemikk mot Eduard Bernstein, som var representant for en reformistisk fløy. Han avviste revolusjonen, og ønska at arbeiderklassen skulle bruke sine krefter på å reformere kapitalismen til det bedre. Luxemburg, derimot, mente det var galt å stille reform og revolusjon opp mot hverandre – spørsmålet var hvilke reformer som styrker arbeiderklassens makt og posisjon, og som dermed kunne lede fram til revolusjonen. Samtidig var hun klokkeklar på at en revolusjonær omveltning ville være nødvendig.

Les også: Sommerens festivaler: Dette gleder vi oss til å se.

Nostalgi for sosialdemokrati

For å illustrere Luxemburgs poeng, setter forfatterne Martin Kolberg opp mot Einar Gerhardsen, som representanter for henholdsvis Bernstein og Luxemburg. Gerhardsen skal aldri ha gitt opp «drømmen om sosialismen». Implisitt: Gerhardsen «tenkte sosialdemokrati» i Luxemburgs tradisjon. Det sier seg selv at forestillinger om sosialismen var helt annerledes blant norske etterkrigsministre, enn blant revolusjonære i Tyskland i mellomkrigstida. Framstillinga mangler mildt sagt nyanser, og skaper mer forvirring enn oppklaring rundt både Luxemburgs og Gerhardsens tanker om reform og om sosialisme.

Her lukter det lang vei av særlig Kistjánssons nostalgi for det norske sosialdemokratiet. Dessuten strør forfatterne salt i såret. Som de selvsagt er klar over, står Luxemburgs død som eksempelet par excellence på sosialdemokratiets svik mot den sosialistiske revolusjonen: Luxemburg ble drept av paramilitære styrker under sosialdemokratisk kommando. En mer relevant diskusjon i lys av Luxemburg er dermed hvordan Gerhardsens Arbeiderparti gikk fra revolusjonstro, via reformisme, til ledere for en korporativ, organisert kapitalisme, som inkluderte overvåking av kommunister og en forsvarsallianse med verdens mektigste militærmakt.

Biografi eller debattinnlegg?

Boka lider dessuten under slett redaktørarbeid og pinlige feil. Det revolusjonære Russland omtales konsekvent som Sovjetunionen, til tross for at det ikke fantes noe land med det navnet før i 1922, tre år etter drapet på Luxemburg. Utover dette er det også gjennomgående språkfeil. Bakerst i boka får vi opplyst at hele fem personer har lest manuset og kommet med innspill. At ingen av disse – for ikke å si redaktøren eller forfatterne selv – har plukka opp slike feil, vitner om hastearbeid.

Siden boka kom ut har forfatterne vært innblandet i debatten om Rødts prinsipprogram. Internt i partiet har begge tatt til orde for å fjerne kommunisme-begrepet fra programmet, samtidig som Kristjánsson har gjentatt poenget om at Gerhardsen hadde det klasseløse samfunn som mål i debatter i Dagsnytt 18. I ettertid virker Engelstad og Kristjanssons bok vel så mye som et innlegg i denne debatten, som en faktisk biografi.