Nyheter
Debatt
Kommentar
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Kultur
Musikk
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Øya: James Blake image

Øya: James Blake

Den britiske sangeren gir en lysende konsert i grått vær.

En drøy halvtime før James Blake entrer Øyafestivalens største scene kan en høre tordenvær over Oslo, og kveldens første regnskur skyller inn over festivalpublikummet. For de fleste andre artister hadde vel dette vært en kraftig nedtur, men den kalde og melankolske musikken som den britiske sangeren har blitt kjent for gjør seg jo egentlig best i litt grått vær. Gjennom konserten klarer James Blake å overbevise om at den samme musikken også gjør seg best i live-format.

Les også: brenn. på Øya 2019

Gjennom sin karriere har produsenten og sangeren gått fra å la den elektroniske produksjonen være hovedfokuset i musikken, til å i større og større grad plassere sin egen stemme som det sentrale elementet. Allerede fra åpningslåten, «Assume Form», blir det lett å forstå denne utviklingen, for James Blake leverer imponerende vokalprestasjoner fra første øyeblikk. Tittelsporet fra artistens nyeste album følges opp med den noe eldre låten «Life Round Here», og gjennom en mektig crescendo får vi her oppleve den tyngre elektroniske siden ved James Blakes musikk, levert med en intensitet live som studioversjonen ikke klarer å måle seg med. Denne intensiteten føres videre inn i «Timeless», kveldens eneste låt hentet fra albumet The Colour in Anything.

Les også: Silvana Imam på Øya 2019

For det er tross alt de R&B- og trap-inspirerte låtene fra årets album som får mest plass gjennom kveldens konsert. Både «Barefoot in the Park» og «Where's the Catch» står frem som høydepunkt, og den Metro Boomin-produserte «Mile High» gjør seg imponerende godt live. Når «Voyeur» fra 2013-albumet Overgrown beveger seg inn i en så heftig house-rytme at selv det stive Øya-publikummet må bevege seg med noen stive dansesteg, så virker det som at det er de eldre låtene som skinner sterkest. Dette blir enda tydeligere når sistnevnte låt følges opp av den nydelige «Retrogade», hentet fra samme album, til svært god respons fra publikum.

Mens musikken får nytt rom til å skinne fra scenen, gjør ikke James Blake selv spesielt mye ut av seg mellom låtene. Det utveksles noen få ord her og der, men for det meste er det en reservert og nesten sjenert Blake som sitter ved pianoet. Det er først i introduksjonen til kveldens siste låt at sangeren åpner seg litt opp, og ønsker at vi i publikum skal gjøre vårt beste for å se lyst på livet uansett hvor mørkt alt virker, før han avlsutter det hele med en vakker og sårbar versjon av «Don’t Miss It». Det er nesten så gråværet letter litt med det samme.