Øya: Robyn

En konsert for historiebøkene.

Publisert Sist oppdatert

Forventningene er til å ta og føle på før den svenske dronningen av pop inntar Amfiet på Øyafestivalen fredag kveld. Mange av de oppmøtte ser kanskje mest frem til å danse til hits som «Dancing On My Own» og «With Every Heartbeat», men jeg tviler på at noen av oss var helt forberedt på den opplevelsen som skulle følge. Det hvite teppet som har hengt foran scenen faller for å avsløre at kun bandet er på plass så langt. Spenningen stiger med flere hakk før Robyn selv endelig entrer scenen. Til lyden av «Send To Robyn Immediately» stiger hun endelig frem, som fra intet, og med et alvorstynget uttrykk i ansiktet skuer hun utover havet av tilskuere.

Åpningen glir over i «Honey», det vakre tittelsporet fra fjorårets album som kom etter flere års stillhet fra stjernen. Belysningen skifter fra iskaldt hvitt og grått til varmere toner, men fra Robyn selv er det fortsatt en fokusert og relativt kald opptreden vi er vitne til. «indestructible» fører selvfølgelig til kveldens første allsang, og i løpet av låta løsner også Robyn merkbart opp samtidig som hun beholder en aura av autoritet. «Hang With Me» kommer før noen av oss var klar for det, og den tåredryppende danselåten gjør at vi alle skulle ønske vi sparte litt på stemmen under «Indestructible». «Beach2k20» og «Ever Again» fra Honey har kanskje ikke like mye allsangpotensiale, men de fremføres med ufattelige mengder energi og profesjonalitet.

En funky versjon av «Be Mine» utgjør slutten på showets første akt. Robyn forsvinner ut av scenen, og en mannlig danser tar over. Mellomspillet her varer ganske lenge før Robyn selv er tilbake, men det er ingen som klager av den grunn, for det er virkelig vakkert. Da hun igjen viser seg er det iført et nytt antrekk som ser ut til å være lettere å danse i en den korte kjolen hun startet med. Det er herfra og ut det virkelig eksploderer. «Love Is Free» glir ut i et nesten uendelig hektisk housenummer, og jeg skulle likevel ønske det varte lenger. Godt hjulpet av sin dansepartner leverer Robyn en opptreden som grenser til det euforiske.

I forkant av showet var jeg bekymret for hvordan hun skulle løse de delene av katalogen som ikke hviler så tungt på allsang-vennlige refreng, men måten de har løst dette på er ingenting annet enn mesterlig. Rekkefølgen på sangene er perfekt, og det er helt åpenbart at det ligger en svært gjennomtenkt plan bak alt som skjer på scenen. Måten Robyn selv forvandles i løpet av showet, fra en alvorstynget og iskald popdronning til et varmblodig og dansende fenomen på to ben, er åpenbart en del av denne planen, og det fungerer akkurat som det skal.

Jeg har knapt rukket å komme til hektene før Robyn synger de første linjene av «Dancing On My Own». Når hun har kommet frem til refrenget går hun rolig et par steg tilbake, og bare tar i mot mens tusener synger hele refrenget tilbake til henne. Det er en synlig rørt Robyn som starter på andre vers, og herfra og ut er det, som man sier, historie. «Missing You» og «Call Your Girlfriend» følger opp den intense stemningen, og publikum synger med av full hals selv om stemmen nesten gir etter, i alle fall hos meg. Under ekstranumrene forvandler publikum seg til et lyshav da utallige mobil-lommelykter lyser opp Øyas gjenbruks-ølglass. På aller siste låt, «Who Do You Love?» spør Robyn «How do you make a connection?». Det er liten tvil om at hun selv besitter svaret på det spørsmålet. Det føles nesten meningsløst å prøve å formidle stemningen under Robyns konsert til noen som ikke var til stede , men dere får bare ta meg på ordet- dette var en konsert for historiebøkene.

Powered by Labrador CMS