Øyafestivalen
Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Pstereo
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Underholdning
Article Øya: Safario image

Øya: Safario

Ungdommen kommer til å klare seg.

Safario har med seg moren i mosh-piten, danser til Playboi Carti mellom låtene sine, og møtte bestekompisen sin på Tyler The Creator-konsert. Han rapper på engelsk over basstung og tidsriktig produksjon, et flertall av låtene hans bikker knapt 2 minutter og han har referanser til både Sheck Wes og Bernie Sanders i tekstene sine. Rapperen tilhører rett og slett den nye generasjonen av hiphop på alle tenkelige måter, og på Øyafestivalen viser Safario at han har alt som skal til for å bli en av dens ledende stjerner, selv om det fremdeles er rom for forbedring.

Fra det øyeblikket den unge artisten spretter ut på scenen til den lystige åpningslåten «Robin Hood 300» holdes det et vanvittig tempo og energinivå. Vi suser gjennom de korte låtene fra debut-EP’en KAPISKATE, og det skjer så mye på så lite tid at det nesten blir vanskelig å henge med. Plutselig er rap-kollegaen Sebastian Zalo oppe på scenen med et gjestevers, før han forsvinner igjen like fort. Så ropes det på Lasse, og etter litt kaos i kulissene kommer Sløtface-bassist Lasse Lokøy ut for å bidra på den herlige singelen «Go Crazy, Go Stoopid». Hele tiden suser hovedpersonen rundt overalt på scenen, iført sin egen merch og store rosa solbriller.

Les også: Sigrid på Øya.

Det hele kunne fort blitt så kaotisk og flyktig at publikum hadde falt av, men det er heldigvis en faktor som holder alt sammen. Safario selv. Rapperen har en så naturlig karisma og selvtillit og et så smittende humør at det er umulig å ikke la seg dra med på festen. På fengende låter som «GO!», «Feeling Good!», «IDK MUCH» og «close 2 the moon» er det det svært god stemning blant publikum, med både synging, dansing og en rekke mosh-pits. Det er likevel ingen som har det mer gøy enn Safario og kompisene oppe på scenen.

Selvfølgelig er det fremdeles ting som ikke fungerer helt. Den unge artisten sliter blant annet litt med å holde det spennende en hel 45-minutters konsert, noe som blir svært tydelig når showet avsluttes med å spille «Robin Hood 300» og «Go Crazy, Go Stoopid» for andre gang. Dette er likevel bare små utfordringer som kommer til å løse seg når rapperen får ut litt mer materiale, og som en helhet er konserten uansett svært underholdende og overbevisende. Alt ved Safario, fra den sprudlende personligheten til den genuint morsomme musikken, utstråler stjernepotensiale. Det føles virkelig som om vi akkurat var vitne til norsk hiphops fremtid.