Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Lite futt i Loes Helvete image

Lite futt i Loes Helvete

Erlend Loe leverer en lunken framstilling av et byråkratisert og ordspillbefengt etterliv.

Om du har vurdert å lese Erlend Loes nyeste roman Helvete som ble utgitt før sommeren, så vil jeg her gjøre mitt for at du skal revurdere. Boken - hvis tittel i alle fall ikke er misvisende - gir et slags Loesk bilde av den kristne forestillingen om etterlivet a lá Dantes Den Gudommelige Komedie. Denne gangen skreddersydd for den middelaldrende gjennomsnittsnordmannen i starten av det tjueførste århundret. I Loes helvete er alt iscenesatt som en byråkratisk fornøyelsespark, med nynorsk som hovedmål, helvetescola i helvetskiosker, og helvetsklippekort tilpasset helvetesturistenes helvetesbesøksbehov. Mannen selv, Djevelen, har her både rollen som administrerende direktør og «Mikke Mus» i sitt eget helvetes-Disneyland.

Bokens drives framover av den nyskilte kvinnen Rakels eskapader til underverden, som hun har tilgang til via en luke hun oppdager i sin egen bakhage. I sine helvetsutforskninger presterer hun å innlede et romantisk forhold med den forførerske Satan sjøl. Men vil det vare? Er det nok at han er så satans god i senga? Mesteparten av boken omhandler Rakel og Satans forhold, men det er ikke alltid like lett å få med seg når oppmerksomheten stadig vekk blir rettet mot satan-, djevel- og helvetsordspill.

Å si at boken er et helvete å lese, ville derimot vært en overdrivelse. Geleidet av Kim Hiorthøys elegante illustrasjoner og Loes enkle ordbruk og kortfattethet, så er det lite utenom ordspillene og irritasjoner over det rent innholdsmessige som står i veien for leserflyten. Til tross for stilen, så fremstår boken mer som en lett litterær onani enn en litterær nyvinning fra forfatterens side, da den umiskjennelig minner om Fvonk (2011) på en rekke måter i både form og fremgang. Dette gjør at boken kan framstå tam for de som er kjent med Loes forfatterskap fra før av. For den som ikke har lest noe annet av Loe, så ville jeg heller anbefalt å lese et annet av hans verker i stedet.