Nyheter
Debatt
Kommentar
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Kyrne på Håvardsrud image

Kyrne på Håvardsrud

Når dagens første solstråler kaster sitt lys over Telemark, begynner kyrnes vandring fra favorittstedet i skogen til melkefjøset på Håvardsrud seter.

Klokka halv sju blir de møtt av budeia Ingebjørg Håvardsrud og to av hennes hjelpere som slipper de ivrige kyrne inn til båsene der de skal melkes. I båsen får hver ku en bøtte med kraftfôr før jura vaskes og spenene klemmes slik at en tynn melkestråle spruter ut. Setermelka fra Håvardsrud blir til oster, smør, rjome, yoghurt og graut som serveres og selges i seterkafeen. Litt av melka blir også servert som et bonusmåltid til de to-tre måneder gamle lammene, geitene og stutekalven Guttorm som også spiser gress, samt grisene som får surmjølk. Slik blir gresset og urtene som vokser i skogsområdet rundt setra til menneskemat.

Les også: Fridas drøm om et Samfund for alle

En lang tradisjon

[ image ]
Foto: Sanne Yvonne Østbø
Å drive seter er en måte å foredle ellers utilgjengelige næringskilder til mat, samt en videreføring av kultur og tradisjon. Det finnes arkeologiske funn av beiteområder og småbebyggelse i utmark helt fra middelalderen, og ett funn tyder på at det ble drevet gårdsdrift på Hardangervidda allerede 500 år fvt. På sørøstsiden av Hardangervidda, i en skråning hundre meter under tregrensa, har Håvardsrud seter stått i lang tid. På 1950-tallet var det bestemora til Ingebjørg som var budeie, og fra den tid har tradisjonene og setra gått i arv.

Det å være budeie synes Ingebjørg er trivelig. Hun er veldig glad i sine tolv melkekyr og tilbringer deler av dagen sin i tett kontakt med dem. Hver ku har et navn og en egen personlighet, noe som byr på både hyggelige stunder og utfordringer. Kyrne er veldig sosiale. De har et hierarki der den største kua, Dronning, er lederen. Gabriela forsøker imidlertid å ta over Dronning sin plass. Til tross Gabrielas iherdige forsøk på å bestemme hvor og når flokken skal gå, ender hun oftest opp med å stå alene ved melkefjøset og raute til resten av flokken som enda ikke er framme. Staheten hennes er også merkbar når budeiene skal gjete flokken ut i skogen igjen etter melkinga. Da blir hun stående et par minutter ekstra, som for å vise at det egentlig er hun som er sjefen der. Men Ingebjørg hører de stort sett på alle sammen. Til tross for Ingebjørgs evne til å få kyrne til å gjøre som hun vil, er det likevel nærmest umulig å ha full kontroll på setra.

– Det skjer noe uforutsett nesten hver dag. Det kan være at en geit har stukket av, et gjerde som må tettes eller at kyrne ikke kommer til melkinga. Ofte må jeg bare slippe det jeg har i hendene og springe til der det skjer, sier Ingebjørg.

Guttorms tilværelse

På setras inngjerdede beiteområde går stutekalven Guttorm sammen med ni sauer og to geiter. Guttorm ble født i slutten av mars og er det nærmeste jeg har sett oksen Ferdinand. Med sin tredoblede kroppsstørrelse i forhold til sauene er det kanskje naturlig at sauene blir skremt når Guttorm forsøker å leke med dem. Og med en slik respons har Guttorm skjønt at det er best om han går for seg selv. Likevel svinger han halen fram og tilbake når mennesker kommer ham i møte. Da strekker han halsen så lang den er opp mot ansiktet til personen, i håp om å bli klødd på myggstikkene han har under haka. Og etter at han har drukket melk legger han seg alltid med lukkede øyne i solsteika og tygger drøv uten å ense den verdenen som går sin gang rundt ham.

Guttorm ble tatt fra moren da han var én dag gammel. Om en kalv har lengre tid med moren sin enn det blir båndet dem imellom så sterkt at det er vanskelig å separere dem noensinne. Derfor er det vanligst at budeia erstatter kua som mor, også for å at kalven skal bli tam. Et slikt inngrep i en kalvs liv er pregende for hvordan kalven blir når den vokser opp, og for noen framstår det kanskje som brutalt. Men Ingebjørg mener det er et uskadelig inngrep.

– Å separere moren og kalven ved fødsel er vanlig blant norske bønder, og de fleste gjør det for å knytte kyrne tettere til mennesker. Men har moren og kalven knyttet bånd pleier jeg å la dem være med hverandre, sier hun.

Nytt liv på setra

[ image ]
Foto: Sanne Yvonne Østbø
En stille morgen den 23. juni var tiden kommet for at Hulda skulle kalve. Det ble gjort i stand for fødsel i fjøset. Sagflis ble strødd utover og ferskt høy ble lagt fram slik at hun kunne spise. Livmorhalsåpningen hennes var hovnet opp og slim hadde begynt å renne ut av den, noe som tydet på at kalven Ravn snart skulle melde sin ankomst. Utover formiddagen presset Hulda litt etter litt, helt til de forreste klovene til Ravn kunne skimtes gjennom fosterhinna. Da bestemte hun seg for at fjøset ikke var det egnede stedet for dem, og hun stormet mot utgangsdøra. Det var ingen måte for oss å gå imot viljen hennes, og med ett fulgte vi etter henne over beitet til motsatt ende der himlingen var dekket av trekroner. Der fødte hun Ravn på samme sted som hun fikk sin førstefødte året før.

Dagene som fulgte var Hulda og Ravn side om side, men Ravn hadde ikke evne til å følge flokken med sine nylig utprøvde bein. Derfor ble han værende i fjøset store deler av dagen, slik at Hulda kunne fylle magen med næring som skulle bli til livsviktig råmelk sammen med resten av flokken. Men så fort flokken begynte å vandre vekk fra setra, vandret Hulda mot fjøset til kalven sin. Da to uker hadde gått ble begge med resten av flokken til de beste beiteområdene skogen kunne tilby, og begge hadde det godt. Det er kanskje trist å tenke på at grisene, sauene, geitene og Guttorm skal bli slaktet når høsten kommer. Da finnes det trøst i at de alle har levd et lykkelig seterliv.