Nyheter
Debatt
Kommentar
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article IT: Chapter Two er en sterk skrekkfilm, men lever ikke opp til forgjengeren image

IT: Chapter Two er en sterk skrekkfilm, men lever ikke opp til forgjengeren

Med en så sterk forgjenger som IT (2017) er det kanskje ikke så merkelig at oppfølgeren ikke når helt opp – men det er fortsatt skuffende.

Den første IT filmen var et merkelig og magisk vesen. Den kombinerte genuint god skrekk med en hjertevarmende historie om en ung vennegjeng. Klarer regissør Andy Muschietti å gjenskape denne suksessfulle kombinasjonen i IT: Chapter Two? Svaret: ikke helt.

Filmen tar plass 27 år etter den første og The Losers’ Club er nå voksne. Castingen er imponerende spesielt når det gjelder James Ransone og Andy Bean som henholdsvis Eddie og Stanley; det er nesten skummelt hvor mye de ligner. Bill Hader (Richie), Jessica Chastain (Beverly), Jay Ryan (Ben), Isaiah Mustafa (Mike) og James McAvoy (Bill) er med gode innsatser også troverdige voksne utgaver. Når Pennywise gjennopptar sine gamle morderiske vaner så er det Mike, som den eneste som ble igjen i Derry, som kaller klubben hjem med en plan for å drepe klovnen.

Det første gjensynet med Pennywise er imidlertid ikke så effektfullt som det burde, på grunn av en skremmende og mer virkelighetsnær hendelse som inntreffer rett før. Et merkelig valg som fremstiller Pennywise som en klovn sammenlignet med virkelige grusomheter. Heldigvis holder skrekken seg komfortabelt til det overnaturlige, og videre gjennom filmen stjeler Pennywise showet hver gang han kommer på banen. Bill Skarsgård imponerer fortsatt.

Det er lite subtil skrekk her, dette er ingen Hereditary hvor skrekken sakte kryper inn på deg. IT: Chapter Two er ikke redd for å kaste monstrene rett i ansiktet på publikum og det er nok av dem; i kreativ og skrekkinngytende mangfold. En av styrkene til filmen, som i forgjengeren, er hvordan Pennywise spiller på karakterenes frykt og fortidens traumer.

Spesialeffektene er stort sett skremmende gode, og det visuelle er til tider slående, som ved McAvoys møte med Pennywise på et tivoli og det første gjensynet med den ikoniske røde ballongen. Musikken er også bombarderende, men er heldigvis ikke misbrukt til jump scares: når det begynner å bli skummelt er det som regel god grunn til det. Skrekken er om noe for åpenbart annonsert.

Dynamikken til The Losers’ Club fungerer bra, om ikke like bra som i første. Richie og Eddie byr fortsatt på mye humor og begge får også god utdypning av karakterene sine. Bill og Mike leder an gruppen, hvor Bill tar den tyngste emosjonelle byrden av gjengen, og Mike får en viktigere rolle enn i IT. Forholdet mellom Beverly og Ben er fint og følger opp tråder etterlatt fra første film, men har mer potensiale enn det som blir utnyttet.

Fortsatt, på tross av gode presentasjoner, og klart fokus på karakterutvikling, så hadde The Losers' Club som barn en varme som de voksne dessverre ikke klarer gjenskape.

Oppdraget deres for å overvinne klovnen fremstår i begynnelsen som noe tåpelig og jeg kjente trangen til å himle med øynene. Heldigvis gjør filmen en god jobb med å hente seg inn og slutteffekten er god. Finalen er spektakulær samtidig som den treffer de riktige emosjonelle notene. Det er imidlertid synd at avsluttingen er en oversentimental epilog prøver å tvinge på følelsene forgjengeren vekket naturlig.

Gjennom filmen spilles nostalgikortet for alt det er verdt og ofte. Et sentralt tema i filmen er å huske, på godt og vondt. Dessverre har nostalgien, selv om den gir filmen fine øyeblikk, også den effekten at den mest av alt minner meg på hvor god den første filmen var. Sterke presentasjoner og effektiv skrekk gjør IT: Chapter Two til en god skrekkfilm, men en god skrekkfilm er dessverre skuffende sammenlignet med den første IT.